Æ syns alt høres litt kjent ut, for tida. Hver gang noen av vennan mine blir venna med noen på facebook, ser æ på navnet til den nye vennen og tenke «æ tror æ vet kæm det e,» men det e jo som regel ikke sant. Kanskje problemet e at nordmenn høres likedan ut alle sammen? (Omtrent som når noen sa «æ kan ikke holde styr på alle folkan du kjenne med dobbeltnavn» og noen andre svarte «… det e to av dem» – men det gjelds ikke når dobbelnavnan e samisk, gjør det vel?)

Æ så noen nevne nokka om å sende ting til Signaler, og tok mæsjøl i å tenke at det hadde vært litt gøy å prøve. Ka faen liksom, æ kunne sendt inn noen blogginnlegg på dialekt, på pur trass. E ikke som om det hadde kommet på trykk, og det hadde ikke kosta mæ mer enn porto, også kan æ si at æ har gjort det – det e der forfatterspiren ligg, e det ikke?, i å prøve? I å kunne si at man har prøvd. Æ gjorde det, det betyr at æ vil det, betyr at æ skal bli nokka med bøker en dag. (Faren min mente æ burde skrive en bestselger, siden æ nu ikke har nokka anna vettig å gjøre (æ har bestemt mæ for ikke å skrive masteroppgave inntil videre (det va da óg en ting å gjemme bort i en parantes midt i et irrelevant avsnitt)), kor vanskelig kan det være?)

Folk tror til stadighet at æ vil bli forfatter, og det har dem jo forsåvidt ikke feil i, men æ vil ikke skrive skjønnlitteratur – ihvertfall ikke enda. Æ e dårlig på plott og sånt, æ har ingen idea til den typen ting, æ kan skrive essayistisk (om mæsjøl, stort sett, eller ting som omhandle mæsjøl men nesten kan passere for ikke å gjøre det), men det blir det jo ikke romana av. Æ vil skrive om ting. Æ tenke til stadighet at æ vil lese en artikkel om det-og-det i samiske greier, før æ innser at det antakeligvis ikke finnes en artikkel om det-og-det, fordi det e for få samiske fagfolk til at noen har rukket å skrive den. Det e kanskje det som burde bli nisjen min, å skrive alle artiklan æ vil lese, om samisk det-og-det.

Men det e jo strengt tatt det æ har bloggen min til.