Æ va på publikumsprøven til «Velkommen» på Hålogaland teater i dag, og det va gøy. Æ har stort sett et nokka ambivalent forhold til HT (hvilket antakeligvis e åpenbart for alle som les bloggen/twitter/facebook), men noen ganga e dem god på måta æ finn dypt tilfredsstillanes.

Og «Velkommen» va en av dem, sjøl om det fortsatt va upolert og mangla litt finesse – suffløren måtte trø til en og anna gang og sånt – likte æ måten det va laga på, måten skuespilleran va både sæsjøl og alle karakteran dem måtte være, måten det varierte mellom monologa og dialoga og en polyfoni av erklæringe om kæm man e/ka man vil/etc.

Det handle om Nordområdan, om folk som bor der, ka dem vil, kæm dem e, om nokka mer enn nordområdesatsinga til regjeringa, men med utgangspunkt i den, med utgangspunkt i Jens og Jonas og klisjea – «det e langt det her landet, det meste e nord» – og så va det plutselig sørgelig og plutselig morsomt, uten at overgangan blei rar – æ fikk nesten tåra i øyan av starten, og slutten snøra alt sammen på en måte æ satte pris på. Og noen av delan inni der, som den med mannen og lampa, va utrolig. Sjøl om det tidvis føltes litt som om publikum kanskje lo på gale plassa, men det gjør det som regel. (Æ gjorde det sjøl også, men det va mest fordi dem nevnte nokka æ antakeligvis va den eneste som fikk glede av i akkurat den salen.)

Og nu skal æ sove, æ følte bare et behov for å være litt HT-glad først.