Det her innlegget blei avslutta ca 18.55 på Kulturhuset, men der e det ikke nettilgang, så det kommer et Beaivváš/opplesning/Klubb Kuiper-innlegg i morra. Kanskje. Nu skal æ uansett sove.

Aaa, endelig e festivalen ordentlig i gang! Kunstvernissage e fint, men det e ikke en litteraturfestivalstart, ihvertfall ikke siden æ gikk glipp av opplesninga som kom før. Årets åpning va fantastisk, sjøl om æ e usikker på om nokka som helst noensinne kommer til å måle sæ med samarbeidet mellom Morten Wintervold og Charlotte Bendiksen i fjor. Æ får fortsatt plutselige behov for å høre på opptaket æ gjorde – det e så vakkert!

Men altså, åpninga starta med Inkeri Laitinen og Bjørn Torske (æ tror ihvertfall han va med på det, æ observerte han i det minste, og slo fast at han så like hyggelig ut som han gjorde i fjor. Ikke det at æ snakka med han hverken i år eller i fjor, men han ser veldig hyggelig ut.), ho spilte fele (fiolin? et sånt lite strengeinstrument!) og æ antar han sto for resten av lydan. Så kom konferansieren, Paul Henrik Kielland, og han va – helt klart – bedre enn en del av de foregående konferansieran (sjøl om engelsken hannes kanskje ikke va helt up to scratch, men æ e kravstor og vanskelig på engelsk, æ vet).

Prologen til Rauni Magga Lukkari va nydelig, og oversettelsen til Laila Stien va antakeligvis nokka æ kommer til å strekke mæ etter i årevis framover. (Sjøl om æ stussa litt på at ho oversett Márgetáhkku til Margretemor – det e en banalitet i den norske bruken som ikke e tilstede i samisk, syns æ. Men æ bøye mæ for ekspertisen. (Og grueglede mæ til å anmelde den nyeste boka til Stien for Nordnorsk Magasin.)) (Og ho kjente mæ igjen, uten at æ helt vet kordan det kan gå an, æ tror egentlig ikke vi har møtt hverandre etter den gangen ho ville gifte mæ bort til sønnen sin. (Ja, det e min favorittanekdote i hele verden, æ kommer til å gjenta den til æ døøøøør.))

Per Mathias Høgmo kunne ikke komme, men han sendte Helge Haugen (tror æ? Æ e ikke så inne på fotballspillera, særlig ikke dem på midtbanen), søt va han ihvertfall, og bergenser, og sånn bortsett fra at han sa «ømmmm» litt for ofte va han generelt sett flink å snakke også. (helt ærlig? Æ va mest fokusert på den fantastiske underleppa hannes. Æ vet, æ e et forferdelig menneske.)

(guri malla, det her e altså paranteshelvetet)

Easterine Iralu, med Ola Rokkones og Jon-Eirik Boska¹, og jazzpoesi, va fint, æ likte særlig det første nummeret demmes, og det siste også, for den del, så det va vel kanskje bare det andre som ikke va helt ideelt, men fint det óg, bare litt roligere. (Sjøl om kombinasjonen jazz og poesi vel ikke akkurat e grensesprenganes ny, uansett ka Paul Henrik Kielland måtte si.) Æ brukte egentlig sørgelig store dela av åpninga på å imponeres av kor rak i ryggen Boska va (og hele framføringa demmes på å tenke «å herregud perkusjonista«) – æ e ganske enkel å glede.

Og Marit Nicolaysen va morsom, og inkluderinga av Bang! (barne- og ungdomsprogrammet) i åpninga va helt på sin plass, æ likte det også.

Men mest av alt like æ Ordkalotten, sjøl om æ akkurat nu sitt og vente på å slippe inn på «Sáhpánat ja olbmot,» det e altså helt håpløst at alt skal skje samtidig når det først skjer. Tromsø e for lite for sånt, hjertet mitt e for lite for sånt.

¹postscript: æ tror det e første gangen æ har facebookstalka noen for å finne ut av kordan dem egentlig skriv navnet sitt, siden googling ga mæ fire forskjellige versjona.