Det e så mye å si og ka va egentlig det siste æ sa, ka har æ allerede nevnt av ting som har skjedd? Æ va i Oslo, bestemora mi døde, æ må skrive to artikla, ja.

Æ va på landsmøtet til Noereh!, det kan kanskje nevnes. Men det va ikke det æ skulle si akkurat nu (fordi æ skal si mer om landsmøtet og æ hadde noen sitata æ skreiv ned i en skrivebok æ glemte å ta med mæ, så da e det litt bortkasta å skrive om det med en gang), æ skulle bare nevne at æ va på fagboksalget til Akademisk kvarter i går, dem solgte ti bøker til to hundre krone, og æ skulle ikke ha nokka. (Alle som e overraska over at den ideen gikk til helvete kan rekke opp hånda nu.) Men æ va flink og kjøpte fem skjønnlitterære og fem sakprosaistiske, så det va da i det minste nokka. Og i dag va æ på Notabene på Nerstranda og dem har salg, et bord med en bunke bøker som koste 39 eller førtini kroner stykket, og æ skulle ikke ha nokka, men dem solgte hardcoverversjonen av Tjuendedagen og den ønske æ mæ i julegave, men det e lenge til jul og det va kort vei til kassa.

Og når æ først va der vandra æ rundt og så på ting, for det e jo hovedsaklig det Notabene selg: ting. Men den her Notabenebutikken har, av en eller anna grunn (æ gjette på en ivrig ansatt, eller én ivrig ansatt), en relativt velutvikla hylle med poesi og skuespill (nei, æ skjønne ingenting av det æ heller), og da æ til slutt havna der, i den hylla, sto Haruki og jeg pent plassert og sa hei. Og æ så litt på den, plukka den opp (tenkte at «det e en veldig tilfredsstillanes størrelse på de bøkern, det e det altså»), bladde litt i den, prøvde å legge den tilbake men kom fram til at nei. Det går jo ikke. Å legge tilbake den ville være like logisk som å vandre inn i en platesjappe, oppdage at Ani DiFranco har gitt ut et nytt album og tenke «pyttsann, æ kjøpe den seinere» – Siri 19 år hadde fått hjerteattakk og dødd på sæ om æ gjorde nokka sånt, og æ e litt svak for Siri 19 år, ho va så søt – så æ endte nu opp med den, og nu ligg den øverst i veska mi og æ ser litt på den og tenke at det va da som pokker. For den kosta akkurat like mye som æ betalte for alle de elleve andre bøkern æ har kjøpt den her uka.¹

Men det va ikke egentlig Haruki og du som va poenget, det va heller det at æ, sist gang æ va innom fagboksalget, så at dem hadde ørten eksemplara av Skutt i filler av Mads Mikkelsen. Akkurat da tenkte æ ikke så mye over det, men så satt æ nu her (på De 4 roser, selvfølgelig), og tenkte på Nils-Øivind Haagensen, tenkte på Geir Gulliksen, tenkte på bøkern æ kjøpte i går (Bjørn Esben Almaas, Gøhril Gabrielsen, en om tegnsetting, litt sånt) og plutselig havna æ på SifaMM igjen. Og så tapte æ det æ har erklært å være min egen versjon av The Game: hver gang æ tenke på SifaMM tape æ og må begynne helt på nytt igjen. Sist gang æ tapte va da æ fant den ligganes i en bokkasse i Tana, men det e verre når den snik sæ inn på den måten. (Her e en link til et tidligere innlegg om boka – æ trodde æ hadde nevnt den seinere også, men google finn det ikke – som kanskje forklare koffor det føles litt som å tape hver gang æ tenke på den. Æ får bestandig litt avsmak på granatepla hver gang æ tape spillet.)

Og sånn ellers vende æ til stadighet tilbake til et par øya æ så for en stund sida (og forsåvidt personen dem satt fast i, men de øyan altså, de øyan), en enkel bevegelse i en upassanes innpakning, nokka æ definitivt ikke burde tenke, og en CD æ nu har gjort et ærlig forsøk på å bestille fra Platekompaniet (æ sett min lit til at Karsten fikse det). Det siste punktet e litt mindre skyldbetont enn de tre første, men det jevne sæ ut.

¹La mæ, for ordens skyld, legge til at det ikke skjer så veldig ofte at æ kjøpe tolv bøker i løpet av en uke. Æ har litt bokhylleplassproblema, ja, men dem e ikke så alvorlig. Det kan gå måneda mellom hver gang æ kjøpe bøker (men ikke så mange måneda).