For ikke så altfor lenge siden va æ på publikumsprøven til «Velkommen», stykket HT satt opp som – velge æ å tro – en motsats til «Et drømspill.» Her e det æ skreiv etter publikumsprøven. Og her e en ganske spontan reaksjon på at Espen Østman klaga over at publikum i Tromsø e så skeptisk (.. æ velge å tro at eventuelle lesera ikke har langtidshukommelse i det hele tatt? Sorry). På torsdag, nestsiste oppsetningsdag, så æ stykket igjen – fordi det faktisk va bra nok til at æ ville betale for å se det etter å ha sett det gratis, og æ lurte med mæ Ida.
Vi satt på første rad og så skeptisk ut, med vilje. OK, vi gjorde egentlig ikke det da, men vi satt på første rad, sammen med noen unga som helt klart va for ung til å se stykket. Dessuten, om du insistere på å dra med ungen din på teater som kanskje ikke e aldersmessig propert, bør et minimumskrav være at du informere barnet om at «vi kan snakke om det her når det e over, det e uhøflig å snakke gjennom et helt teaterstykke.» (Neida, vi va ikke bitter i det hele tatt over å måtte sitte rett ved siden av i en time og høre like mye på forklaringa som på replikkan.)
Æ gjorde faktisk et ærlig forsøk på å ikke se skeptisk og innbitt ut, men heller å sitte på første rad og være åpen og [ka enn det motsatte av innbitt e for nokka], uten at æ egentlig tror det hverken hjalp eller ga særlig stor effekt. Fordelen eller ulempen – alt ettersom – med å sitte på første rad i en sal med ti rada og kanskje femten stola på hver rad (æ vet ikke, æ bedriv vill gjetting, æ eie ikke øyemål) e at det føles litt som om du hovedsaklig ende opp med å stirre skuespilleran rett i øyan. (Men æ e jo en enkel sjel, så når dem smilte smilte æ tilbake – da va æ ihvertfall ikke innbitt, tror æ?)
Æ likte stykket nu også, sjøl om det føltes som om litt av det intense nærværet fra publikumsprøven va blitt borte, men det kan også være fordi vi havna litt på høyresida og mye av det mest actionfylte skjedde på venstresida (… og dem sir at HT ikke e politisk!)1, eller bare fordi det ikke e så greit å beholde et intenst nærvær i månedsvis av gangen – siden skuespillera nu en gang ikke e robota. (Æ tror dem bruke å si det også.)
Espen (Østman) og Espen (Renø Svendsen) og Rebekka (Nystabakk) passa så fint i rollan, og æ hold fortsatt fast ved at æ likte måten dem spilte polyfonien på, de umiddelbare rolleskiftan og vekslinga mellom å være sæsjøl, å være Hammerfest, å være Jonas Gahr Støre2, å være en russer på rømmen (den første delen ga mæ tåra i øyan sjøl når æ visste kordan det går til slutt! Æ e håpløst lettrørt). Dessuten syns æ det va en kjempefin nerdate liten detalj at av de bøkern dem hadde på scenen, som en del av scenografien, så sto Mikkel Bugge sin nyeste plassert sånn at det va den publikum så («Se, æ bygge et bibliotek!»). Etter at forestillinga va over klarte æ til og med å la være å gå bort og se ka de andre bøkern va, men det holdt hardt. (Drit i å ville fortelle skuespilleran at dem va flink, æ vil finne ut kordan bøker dem hadde inkludert i scenografien! Æ e verdens mest nysgjerrige menneske når det kommer til bøker.)
Eh, det føles som om det e her den tunge analysen av stykket burde komme, etter litt omkringprat og morsomme detalja skal man gå i dypden og snakke om NORDOMRÅDEPOLITIKKEN OG -PROBLEMATIKKEN, men det gidd æ ikke. Æ likte det, det føltes som et nordområdefokus æ kan være med på … hvilket, når æ tenke mæ om, muligens e den mest inderlige form for kompliment æ kan gi nokka som helst nordområderelatert. Og det e kanskje der problemet til stykket, om det nu har et, ligg: kæm, med vettet i behold (og uten en master i [NORDOMRÅDA]), har egentlig lyst til å se et stykke som handle om akkurat det? For et fy-ord det e blitt. Eller, ikke et fy-ord, en gang, det e blitt et zzzzzsnork-ord. Og sjøl om Velkommen3 har prøvd å markedsføre sæ – som æ ser det – som DE ORDENTLIGE NORDOMRÅDAN (ikkeno kjedelig politikk her i gården, å neida du, tror æ selve inkluderinga av ordet gjør at folk gjerne blir litt «… å fryd. Takk, men nei takk.»
Og det e synd (om det e sant, æ vet ikke, æ har et begrensa antall teatergåanes menneska æ kan spørre), for det va mest av alt et «Nord-Norge, weeeeeeee! og Finnmark og Russland og krigen va for lenge sida og vi har så mange idea at det tyt ut av øran på oss og weeeeeeee!, framtida! Men vi e litt avbalansert og vurderanes og, om ikke akkurat negativ, så i hvert fall litt avventanes til den her lyse framtida dem snakke om»-stykke. Ja, sånn i tillegg til at de tre skuespilleran va pen å se på. (Som om æ skulle klare å skrive et så langt blogginnlegg uten å være kjempeoverfladisk på ett eller anna tidspunkt!)
1Æ vet ikke helt om dem sir det, og æ vet ikke kæm dem skulle vært, men holy punchline, Batman, det va ikke som om æ kunne la muligheten gå fra mæ!
2Og sånn rent overfladisk glede det feministhjertet mitt at det va Rebekka som agerte talen, og ingen av de to mannfolkan – uten at æ egentlig kan sette fingeren på koffor, men eh, feministhjertet e som feministhjertet gjør
3Æ vet ikke kordan man egentlig skal markere titlan på skuespill? Anførselstegn, stor forbokstav, kursiv?
side opp og side ned 
Ja, hurra! Æ likte også veldig godt at det va Rebekka som holdt talen :D Det verste med ho lille jenta va ikke at ho stilte spørsmål, men at mora la opp til det – lenge før ho begynte å stille spørsmål satt mora og hviska til ho og «forklarte» alt mulig rart, så da kan man jo skjønne at ho trudde det va lov. Kjente æ fikk litt lyst til å filleriste mennesket (mæ? voldelige impulsa!? NEVER!), hytte med neven og komme med noen alvorsord om barneoppdragelse, men det ville nok vært minst like forstyrranes :D (og dessuten, ka vet vel æ om sånt!)
(Æ innbille mæ at titlan på skuespill skal stå i kursiv, men e ikke 100% sikker.)
Tilbakeping: Fredlaus (og rastlaus og endelaust heit) « sideoppsidened