Æ va på jazzfestival og det ødela tankeprosessan mine?

Æ va på jazzfestival i helga! Æ har aldri vært på jazzfestival før! Men når noen gir mæ et festivalpass – jazzpass – fordi æ har korrekturlest en festivalavis – jazzavisazz med pizzazz! æ skal slutte nu – så går æ nu jammen mæ på konsert. Ikke det, æ va ikke på så mange konserta, men noen av dem fikk æ med mæ: Beady Belle med Tromsø Kammerorkester, plateslippkonserten til DripP, og Aldri på en søndag med Ragnhild Furebotten og seks blåsera1. Samt litt av Glysne og Tromsø storband, mens æ satt i foajeen, og en liten del av Chris Minh Doky (med Dave Weckl på tromme), men da va det så stappfullt at vi gikk ganske fort.

Etter Beady Belle-konserten oppdaterte æ twitter med følgende: «Konklusjon: Beady belle e et band bestående av menneska med absurde ansiktsuttrykk og magiske musikalske evna. Æ e forelska.», og det e helt sant. Dessuten hadde trommisen et sånt musikantorgasmetryne mens han spilte2 og det e bestandig litt gøy å se på folk som e så opphengt i instrumentan sine. Og Beate S. Lech e den mest attraktive dama æ noensinne har sett stå på en scene3, dessuten likte æ at ho va så med. Ho va av den typen vokalist man lett kan imitere, der ho dirigerte sæsjøl med høyrearmen og av og til krøka sæ sammen som for virkelig å kunne presse ut ordan – det va fascineranes å se på, og ho klarte å gjøre det uten at det så teit ut. Dessuten så ho så glad ut! Og det e jo finest, når noen virke så gjennomfornøyd med å kunne stå på akkurat den scenen akkurat da. I tillegg hadde ho på sæ et helt fantastisk vakkert antrekk, og det va litt fint det også.

DripP va gøy! Æ bare slit litt med å formulere ka som va gøy og koffor æ likte det og etc etc. I går fortalte æ Ola at æ hadde gått rundt resten av kvelden/natta på lørdag og vært så fornøyd med at æ va på konserten, fordi den va så bra og æ blei glad (æ rimte ikke da æ sa det til Ola, takk gud) – og det e sant, men det føles ikke som riktig forklaring, det føles ikke som forklaring nok. (Og æ like, merkelig nok, ikke ting æ ikke klare å forklare for mæsjøl – ka i all verden skal man med ting man ikke kan sette ord på?) Æ va så fornøyd, æ e fornøyd, æ har aldri hørt på DripP før, så æ visste ikke ka æ skulle forvente, men det va fint.

Æ tror en del av problemet e nokka æ nettopp formulerte mens æ satt her – gjett tre ganga på om æ e på 4 roser eller ikke – sammen med Ida, og snakka mest om konserten æ va på i går: Aldri på en søndag (på en søndag, ja). For æ likte den også – det begynte med at en av de seks blåseran spilte, også bygde det sæ oppover, og når Ragnhild Furebotten begynte å spille fele hadde æ en religiøs opplevelse. Æ fant gud, og ho va bitteliten, kjempesøt, hadde rødt hår og spilte fele – det va ihvertfall det æ tenkte æ kunne si. Men ja, æ satt og tenkte på det i går, at æ – litt uten vilje – har fått et forhold til den norske tradisjonsmusikken, felespilling og folkemusikk og alt det der. Æ har den i kroppen på en måte æ aldri har tenkt over før, fordi den norske kulturarven på mange måta ikke e nokka æ tenke så mye på. Den samiske e i hjertet mitt, selvfølgelig, men den norske har sneket sæ inn den også4, den sitt i beinan et sted, i margen og ryggmargen.

Det e ikke det som e det æ formulerte mens æ prata med Ida, det va det her: æ vet ikke kordan æ skal forholde mæ til instrumentalmusikk. Ihvertfall ikke live. På plate e det greit nok, de tilfellan æ har av sånt bruke æ stort sett når æ treng bakgrunnsmusikk uten vokal, men det kan man jo ikke gjøre på en konsert (æ kan ihvertfall ikke gjøre det, æ syns æ burde følge med). Og under DripP-konserten hang æ med – tankan mine for litt hit og dit, men det skal mye til for at dem ikke gjør det – men æ tror det va delvis fordi vi satt på første rad, og delvis (kanskje mest?) fordi alle de fire musikeran e folk æ har kjennskap til: Torje og Jardar har æ visst kæm va siden hhv barne- og ungdomsskolen, Ola har æ blitt kjent med (etter å ha korrekturlest festivalavisa) og Jon-Eirik har æ nevnt før5.

Men æ hadde ikke nokka som helst forhold til Furebotten – eller noen av de seks blåseran – på forhånd, og sjøl om starten va himmelsk, datt æ litt av etterhvert. Æ fulgte med, og klappa, og æ likte det æ hørte, men det traff mæ ikke på et plan utfor det den norske folkemusikken tydeligvis har bygga i mæ, og æ følte av og til at publikum va litt unødvendig for at Aldri på en søndag skulle ha det gøy. (Dessuten va det et bord på første rad som virka å bestå av folk som kjente Furebotten, og det va nesten så æ fikk en følelse av at vi andre bare va staffasje. Æ vet ikke, æ slit med å formulere mæ, men det va seks persona på scenen og fire (?) persona rett foran den som lo av det meste, og da må det jo virke enklest å forholde sæ til dem, heller enn et publikum som kanskje ikke va all verdens responsivt? (Æ tror en del av det ligg på lokalet, noen ganga virke Teaterkafeen veldig stor, og da føle man sæ veldig liten når man applaudere.))

Og æ klare – stort sett – å la være å vente på vokalen når æ høre på musikk kor æ vet det ikke e vokal, men æ ende opp med et intenst behov for at det skal være en pause i konserten, sånn at æ kan snakke med noen, sånn at noen kan bidra med ord (utover det som blir sagt på scenen mellom sangan) – Ida så litt forundra ut da æ nevnte det, men jo, æ treng tydeligvis språk uansett. Furebotten hadde laga en sang som het «En ganske snill mann» og mens dem spilte den, satt æ og satte inn ord for mæsjøl – ikke nokka avansert, selvfølgelig, men litt sånn «en ganske snill mann, en snill mann en snill man, ganske snill, man e en snill mann man e snill ganske snill gaaaanske sniiiiill» – det e litt som med abstrakt kunst, tror æ, æ kan like den som den e, men æ kan ikke fri mæ fra å prøve å se ka det kan se ut som.

DripP spilte en sang som het nokka sånt som «Tenk på et tall mellom null og tre milliarder» og da satt æ og prøvde å sette inn tall som kunne passe inn, og når dem spilte «Pene sko» tenkte æ «pene sko, pene sko, røde grønne blå svarte brune grå pene sko pene sko.» Æ har nok rett og slett ikke et non-figurativt hode. Æ vet at, og høre at det e, variasjon i det som spilles, at det ikke e måte på lydan man kan få ut av et instrument, men. Det e i ordan og figuran at forskjellen ligg, for mæ? Æ vet ikke, og det ane mæ at æ kanskje høres litt mentalt forstyrra ut, men det e en tanke der et sted, æ klare bare ikke å få tak på den.

Så æ likte Aldri på en søndag, æ elska det tidvis; æ hadde en fantastisk opplevelse med Beady Belle og kammerorkesteret, sjøl om æ ikke har et forhold til Beady Belle fra før; og æ elska DripP, uten at æ kan si koffor (OG DET PLAGE MÆ, om det ikke e åpenbart). Konklusjonen e uansett Hurra, Musikk! og resten e det ikke så farlig med, bortsett fra at æ vil kunne sette ord på det æ mene, særlig når æ prøve å gi noen et kompliment for at æ likte det dem gjorde.

Takke mæ til bøker, dem e stappfull av ord uten at du treng å gjøre nokka.

(tillegg, fordi æ plutselig blei redd det va litt utydelig: Æ likte Aldri på en søndag kjempegodt, og samspillet mellom Furebotten og de seks blåseran va fantastisk, entusiasmen og humoren va nesten til å ta og føle på – så det æ hengte mæ opp i, bortsett fra mine egne språklige vanska, va detalja, ikke en generell dom over konserten som helhet. Takk.)

1Æ elske ordet blåsera, mest fordi det på samisk – på min samisk, den familieinterne om ikke anna, æ e ærlig talt ikke helt sikker på om det e et ordentlig ord? – betyr en luring. Så æ fortalte foreldran mine at æ skulle på konsert med en felespiller og seks blåsera, og det visste sæ jo å være helt sant, bortsett fra at ho nok va en ho også, men likevel.

2Det æ, i mitt stille sinn, referere til som et Georg Buljo-tryne. Akk og ve og ♥

3og æ har vært på Ani DiFranco-konsert, så det hold hardt ♥

4og æ vil ikke late som om æ liksom kan holde mæ utfor norsk kultur bare fordi æ e same, men det e ikke som om æ har vokst opp med [norsk] folkemusikk på noen som helst måte, bortsett fra den generelle eksponeringa man får – og da va det litt uventa at den sitt så godt. Særlig siden det e en merkelig, liten del av det hele – om æ skulle gi noen en kort oppsummering av norsk kultur, hadde nok ikke folkemusikken vært høyest på lista over ting æ trakk fram.

5I tillegg til, og det her e skikkelig pinlig å innrømme, at æ enda ikke har fått has på min indre femåring som til stadighet tenke «hihihihiiiii, etternavnet hannes e nesten «fjert» på samisk!» Æ gremmes, hver gang, men det e samme pokker, for æ tenke det æ. Han va fortsatt like rak i ryggen, samt at han bit leppen sammen når han spille, det va faktisk så konsekvent at æ etter en stund tok mæ sjøl i å tenke «.. kanskje han ikke har leppe?»

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s