Æ va på teater på torsdag, før æ va på jazzfestival i helga (men siden alt skjer i Tromsø gjelds det ikke), æ va på premieren av «Et juleeventyr» på HT (selvfølgelig). Ketil Høegh spille Ebenezer Scrooge, og resten av folkan du har sett tusen ganga før spille andre ting. Men i motsetning til vanlig (ok, nei, det blei i overkant negativt – men det føles litt sånn) likte æ faktisk stykket! Æ likte det til og med kjempegodt!

Og som så ofte før fikk det strålanes kritikk i Nordlys (mens iTromsø for en gangs skyld ikke anmeldte det, men bare skreiv om stykket generelt sett – merkelig!), en kritikk æ faktisk va enig med (overraskanes nok!), sjøl om æ nok personlig hadde holdt mæ på en god femmer, eller i det minste en seriøst bunnsolid firer (men nærmere fem enn fire, så da kunne vi sagt fem, for lokalpatriotismens del). Det fikk en ganske dårlig kritikk i Dagbladet, av Lillian Bikset, og det va litt rart – om enn bare fordi æ som regel e mye mer på linje med Dagbladet sine anmeldelsa enn Nordlys og iTromsø sine. Men generelt sett virke det som om det e Inger-Merete Hobbelstad som har vært i byen, så kanskje æ bare e mer enig med ho enn med Lillian Bikset¹?

Det va uansett et fint stykke, sjøl om det jo e omtrent så klassisk som nokka kan bli – du burde ikke bli overraska over kordan det går, liksom – Ketil Høegh va flink (sjøl om æ i forkant av stykket kanskje hadde sagt nokka sånt som «men det e jo ingen vits å se på et skuespill kor han bare e maskert hele tida» – han va, naturlig nok, sminka (og maskepåkledd) sånn at han så ut som en gammel, gretten mann, men æ og Ida satt så høyt oppe at vi ikke så han uansett, så da va det kanskje ikke så farlig), og æ likte alle de andre, bortsett kanskje fra nissen til Maryon Eilertsen – den blei litt for barnslig for min del, og litt for mye revyaktig i nokka som føltes som om det store dela av tida spilte på litt finere strenger enn akkurat det. Men barneskuespilleran va et funn, og lille Timmy fikk mæ til å gråte tre ganga! (OK, det va kanskje mangelen på lille Timmy en av gangan, men dog – for et flinkt lite barn!)

Musikken va flott, oversettelsen av julesanga (gjort, som vanlig, av Ragnar Olsen) va finfin, sjøl om æ frykta at det skulle bli litt rart. Språket sånn generelt va litt rart, æ tror det va det at det skulle høres 1800-talls ut som gjorde at det blei litt unordnorskt, i tillegg til at det va mye ikke-nordnorsk dialekt ute å gikk (æ kan tilgi en trønder, liksom, men ikke så mye mer enn det:D). Æ vet ikke, æ prøvde å følge med og se om det va nokka form for logikk i det, men æ fant ihvertfall ikke en (uten dermed å si at det ikke kunne være en tekstintern språklig koherens, æ e ikke så flink til å følge med bestandig).

Men scenografien, herregud. Æ ville flytte inn i den mobile scenen med alle bankboksan og alle trappan og alle detaljan (tenk å ha en sånn stue, kor du kunne flytte på halve stua og omrokkere den som du sjøl ville)! Det va en av de første tingan æ tenkte, før det starta på ordentlig: «om det nu ikke e bra, så kan æ i hvert fall stirre på scenografien en stund» – men det tenke æ som regel når æ ser HT-stykka, fordi dem som regel har en fantastisk scenografi og æ som regel e skeptisk.

Æ kom fram til at æ tror det her e det første stykket æ har sett – på den store scenen – æ har likt siden æ så «Cabaret» tidlig i 2007, og den står fortsatt som min ultimate HT-favoritt. (Æ så en oppsetning på Trøndelag teater som visste mæ kor mye verre det kunne vært, da blei æ ekstra glad i HT sin versjon) Men så skal det vel godt gjøres at æ ikke like nokka sånt som «Cabaret» – sjøl med Kr.Fr.Figen.jr. i rollen som MC (og det eneste æ visste om stykket på forhånd va at Alan Cumming hadde spilt MC en gang i tida, og det e et ganske godt stykke fra Alan Cumming til Kr.Fr.Figen.jr.) – snakk om kunst.

Men jo, Et juleeventyr va nesten på linje med det – man kan kanskje ikke gi Dickens minuspoeng for å være altfor lite subversiv? – så det anbefales definitivt! Særlig om du har barn i passanes alder (over syv, cirka) du kan ta med dæ.

¹Det va en ganske revolusjoneranes tanke da æ plutselig oppdaga at æ ikke bestandig trengte å være enig med alle anmeldera, uten at noen av oss egentlig tok feil. Men æ tror kanskje æ syns Lillian Bikset tok litt feil likevel, eller kanskje ho bare har vært utsatt for «Et juleeventyr» oftere enn mæ.