Drit i å bestandig skulle skrive ting med mening.

«Æ skjønne godt at du blogge så sjelden, du skriv jo så mye hver gang,» sa Therese for en stund siden, men æ vet ikke helt om ho har rett. Eller, æ kan kanskje ikke argumentere mot at æ skriv mye, men æ blogge så sjelden fordi æ e en dust som tenke «det vil æ skrive nokka om!» for så å glemme det.

Men i går skrev æ over femtusen ord (PÅ BOKMÅL, jævla!), og løste et problem æ ikke va helt sikker på om æ kunne løse – så nu har æ bare femtentusen igjen, og alt det bør æ ha skrevet før torsdag i neste uke. («Bør» kan her leses som «egentlig burde æ gjøre andre ting, men min egen evne til å tenke mest på det æ sjøl syns e viktig gjør at æ syns det her e viktigst.») Ikke det at noen av dem e å lese her, nu, men æ har skrevet mer enn fem tusen ord, på en dag, i en historie kor æ ikke ane ka æ hold på med (i likhet med omtrent alt anna æ gjør).

I dag satt æ på universitetet og skrev syvhundreogsekstini ord, og nu sitt æ på De 4 roser, og håpe på at æ kanskje klare å knø ut av mæ minst tusen til (men ei venninne av mæ e plutselig i byen, så æ skal tilgi mæsjøl om æ ikke rekk det og heller ende opp med å snakke med ho), men først ville æ bare skrive ned det her:

Æ tok bussen til byen, og da æ kom ut fra Wito – etter å ha kjøpt Dagbladet, og den ene dama i kiosken kjenne mæ igjen og vet at æ kommer til å spørre om å få kvitteringa (det va det som va planen min når æ begynte å handle på Wito, Narvesen funke ikke til gjenkjennelseseffektskaping), det e litt gøy – holdt æ på å stoppe litt opp fordi æ nesten gikk i en fyr. Det vil si, det va god klaring mellom oss – han e ikke av de plagsomme menneskan som kommer av bussen og insistere på å stille sæ opp midt på fortauet utfor Wito mens dem tenke på kor dem skal – men æ holdt på å stoppe litt opp fordi æ egentlig hadde glemt at han eksistere. Eller, kanskje ikke det, men æ hadde glemt at æ blir litt glad hver gang æ ser han. Æ har blitt litt glad hver gang æ har sett han siden æ va femten, eller nokka, så i dag slo æ fast at æ nok egentlig har vært hemmelig forelska – litt – i han omtrent så lenge. Og det e fortsatt uanstendig, sjøl om det va betydelig mer uanstendig den gangen æ va femten. Ikke det at æ hadde plana om nokka som helst, ikke det at æ har det nu – æ tror kanskje han har barn, æ tror kanskje dem e nærmere mæ i alder enn det han e, dessuten, nei – men han har et utseende æ like i noen menneska.

Og det e noen sånne menneska, sånne æ ikke egentlig e forelska i (æ begynne ærlig talt å lure på om æ kanskje ikke har evne til å bli ordentlig forelska, æ blir bare henført og sjarmert og akk-og-ve-ate – det hold forsåvidt, stort sett), men som æ like å se på, fordi dem har et interessant ansikt og en god holdning og sånn ellers har ett eller anna ved sæ som gjør at æ slit litt med å holde øyan mine for mæ sjøl. Sånn som den peneste dama i byen, som æ hadde en semi-ordentlig samtale med for første gang for ikke så lenge siden – æ va ganske imponert over mæsjøl, for æ har vært litt redd for å snakke med ho, æ syns ho e så pen at æ bestandig e litt bekymra for at æ plutselig kommer til å dette helt ut av samtalen og bare sukke henført.

Det e ikke et poeng her, det e bare 709 ord med mer eller mindre kontinuerlig babling fordi æ ikke evne å holde kjeft. Og fordi noen folk e så pen at du allerhelst vil si det til dem, men ikke helt klare å finne en måte å si det på, så du skriv nokka cirkakanskjenesten rundt det, og tenke at da har du vel gjort ditt, kanskje? (Men ja, vi snakka sammen i forrige uke og æ syns du e den peneste dama i byen, sukk.)

tillegg, 12.41 Som for å bevise mitt eget poeng hadde æ to ting æ ville nevne, mannen æ så, og det her: Æ sendte inn en tekst til Signaler – debutantantologien til CappelenDamm, vet dokker; æ tenkte å sette inn en link, men dem har teite nettside, og syns tydeligvis ikke det e nokka behov for å ha en samleside for Signaler-opplegget – så nu kan æ endelig si at æ har forfatterambisjona! Men det va ikke det som va poenget – og æ har ikke forfatterambisjona, men æ like at æ nu kan late som – fordi æ tvile på at æ kommer med (æ sendte inn en mer eller mindre uredigert tekst, på dialekt (tatt fra bloggen, med små omskrivinge)), men æ sendte den inn. Men æ blei litt sånn blablablabloggdialektubetydeligblablabla (se også dialekthelvete), ikke fordi æ ikke like bloggen min, men ja, dialekt og helvete.

Så skrev æ et blogginnlegg, og sendte en facebookmelding med en link til det innlegget til noen æ tenkte kanskje kunne ha litt glede av å lese det, men så sa han ingenting på firogtyve tima og æ tenkte «å nei, han hate det og nu hate han mæ og æ skriv bare teit uansett, uææh» (og så tenkte æ «herregud Siri, slutt å bæs, gå og legg dæ» fordi æ av og til har litt sjølinnsikt. LITT.) Men etter seksogtyve tima fikk æ en melding kor det sto «Så fint du skriver! :) leste flere av de andre innleggene dine også!» så da va alt fint igjen (samt at æ fikk litt hjerteforma pupilla fordi æ e en skikkelig enkel sjel). Det va ikke egentlig et poeng her, som sådan, bortsett fra at æ sendte inn nokka til Signaler, æ blei usikker på mæsjøl, men det dukka opp noen i akkurat riktig øyeblikk som muntra mæ opp, så alt e egentlig fint igjen. Og at æ e litt billig i tillegg, og like komplimenta (men det visste vi vel fra før av). avslutt tillegg

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s