I dag vil æ nokka mer enn det æ får ut av dagen; det faktum at det vil være sant uansett kor mye æ hadde fått ut av dagen, gjør at æ ikke egentlig vil gjøre nokka. (æ vet ikke lenger om æ kan bruke komma riktig, men æ pøse nu på med det.)

Noen ganga ende æ opp med sånne daga, og det e jo ikke som om æ e ulykkelig – heller tvert imot, æ traff Inga på universitetet og fant Ida på De 4 roser, det meste e fint – men det føles som om æ vente på nokka, som om alt i mæ e retta mot at nu skal det snart skje nokka, nu kommer det, bare vent! Men det her e jo ikke en dag kor det skal skje nokka stort (æ fikk en epost fra Signaler – som alle andre som har sendt inn nokka – om at dem antakeligvis bestemme sæ seinest i månedsskiftet januar/februar), æ skal møte folk, og æ hadde plana om å skrive ferdig en tekst æ må skrive, men æ får ikke til nokka som helst. Konsentrasjonen min e skutt og det eneste æ tenke e en kontinuerlig bakgrunnsstøy av nokka må skje nokka må skje nokka må skje, og et stadig ønske om å si upassanes ting til folk (det e ganske standard, hjernen min tatt i betraktning).

Æ vet ikke ka det e den forventningsfulle delen av mæ vente på, men nokka e det, nokka magisk tenke nokka i magen min, æ vil at det skal skje nokka magisk og det e jo i og for sæ ikke et dumt – eller utidig – ønske, men kordan fikse man sånt? Og ka e det magiske? Og det e jo helt håpløst å vente på at nokka magisk skal skje, for det skjer jo stort sett helt av sæsjøl, uten at du har gjort så mye anna enn å være åpen for at ting skal skje¹.

Og æ har kanskje en idé om ting som kunne gjort mæ glad på den måten æ så gjerne vil bli glad på, men dem e håpløs og ikke egentlig nokka æ kan vente mæ, så æ prøve å tenke at det e poengløst, men det e jo ikke nokka hyggelig å tenke, så æ prøve å fokusere på andre hyggelige ting, men det e ikke nok. Det blir aldri nok og æ vente på nokka magisk og æ skjønne ikke koffor æ ikke kan få det.

Så æ føle mæ bæsate og vanskelig og alt e litt teit, og det e min egen feil, bortsett fra at det ikke e det, for det e bare den lille delen som tenke bli magisk som om æ e Harry Potter-karakteren fra helvete. Kanskje alt blir bedre om æ knør mæ på kino og ser den syvende filmen?

¹Akkurat den delen e æ veldig dårlig på, æ e stort sett ikke åpen for nokka som helst bortsett fra det forventa; æ e skeptisk til fremmede og sånt får man ikke nye venna av.

—

tillegg, 22.22 Det blei plutselig litt småmagisk, sjøl om det hovedsaklig va av ganske banale, teite grunna. Æ e enkel å glede <3

Så det hjelpe å klage!