Æ vil skrive nokka akkurat nu, æ vil jakte på julestemning ett eller anna sted, men æ e litt trøtt (æ tror i hvert fall det e derfor øyan mine renn som om æ har sett verdens tristeste film) og æ e litt usikker på ka æ vil, ka æ skal (æ skal oversette nokka tekst, det skal æ, men først skal æ spise middag, det skal æ også), og æ tenke stort sett bare på ting som e ganske teit og veldig urealistisk.

Æ brukte november til å skrive en roman, på bokmål. Det e en veldig dårlig roman, og for øyeblikket hete den Kautokeino Calling fordi æ gikk tom for idea og den trengte en tittel, men den e på femti tusen – 50000 – ord, så det e forsåvidt også en veldig kort roman, men æ har skrevet den, den handle om folk som ikke finnes (stort sett) og den har en handling. En handling som man kunne skrevet om på ti tusen ord, antakeligvis, men likevel. Æ har aldri skrevet nokka så langt før, og æ har i hvert fall aldri skrevet nokka så langt som faktisk e sammenhenganes. Æ vet ikke helt ka æ skal gjøre med den, og æ vet ikke om æ vil la noen lese den (det finnes kanskje tre-fire persona som kan få lese den, om dem vil, men utover det e æ skeptisk), men den e der, den ligg på harddisken min og eksistere. Det i sæ sjøl e nok til at æ blir litt overraska hver gang æ tenke på det.

Slutten av november brukte æ i London sammen med mora mi, det va gøy. Bortsett fra at vi brukte omtrent like lang tid på å komme oss fra London som vi brukte på å være i London, og det va ikke planlagt. Æ har fått nok av Gatwick, og æ e enda ikke ferdig med å være skeptisk ovenfor Arlanda, men æ har stort sett bare kjærlighet for Gardemoen. Og SAS. Æ hjerte SAS. Æ vurdere fortsatt å skrive et kjærlighetsbrev til SAS, bare fordi æ kan – det e jo tross alt det lengstvaranes forholdet i livet mitt, sånn cirka. I London kjøpte æ for første gang mer klær enn bøker, og æ kjøpte muligens også mer klær enn sjokolade, litt avhengig av om sokka kommer inn under definisjonen klær. Æ kjøpte flere par sokka/leggvarmera enn klær ellers, tror æ.

Og ellers like æ julekalendra (æ har sjokoladekalender hjemme, hurra; Dagens Næringsliv har en slags adventskalender/julenedtelling som Kjetil Wiedswang¹ står for, hurra; De 4 roser har en kaffekunstvideokalender som dem legg ut på facebook, hurra) og julegava (sjøl om æ slit litt med noen av dem, foreldra altså, dem e nokka herk gavemessig).

Og favorittbaristaen min på 4 roser har plutselig anlagt bart, og æ e helt fascinert. Æ tror kanskje det e en greie på gang, det virke som om flere av de ansatte har betydelig mer synlig skjeggvekst enn dem hadde i november. (Også har dem ansatt en ny barista, og ho e skikkelig søt, men det e nu neither here nor there)

(Å gud, æ innså nettopp kæm favorittbaristaen minne om nu når han har bart. Det e nokka galt med mæ. Men æ e i det minste konsekvent. Og nu kommer æ til å tenke andepenis resten av dagen, akk og ve!)

It was no thing to be always left behind
from the ship that would sail with everyone on it
I said give me the land, I know what I want
and where I’m wanted
[Sarah Harmer – Late Bloomer]

¹Æ holdt på å si at Kjetil Wiedswang e favoritten min, men så kom æ på Espen Hauglid, og så kom æ på Kjetil B. Alstadheim, og Audun Vinger og Per A. Risnes og Kåre Bulie og han som skriv om bila som æ ikke huske ka hete (Karl Eirik Haug!), og så kom æ på Bjørn Gabrielsen og så blei det bare tull, for bortsett fra den langvarige åpenbare favoritten like æ alt og alle, siden æ e en enkel sjel og ganske billig (om enn bare på veldig sære spesifikke områda).