Æ vurderte å skrive et blogginnlegg om «Chet Baker spiller ikke her,» men æ vet ikke ka æ skulle ha sagt om det, bortsett fra at det trykke på veldig mange av knappan mine og derfor like æ det kjempegodt. Det traff i større grad hardere da æ så det i fjor (og æ trodde æ hadde nevnt det den gangen, men æ finn ingenting om det), men når det hele handla om en evig jakt etter nokka du kanskje ikke e i stand til å oppnå – og den påfølganes frykten for å skuffe folk som har tro på dæ – e det, i ettertid, ganske logisk (heia masteroppgaven). Men det e et nydelig stykke (da vi så det i fjor sa faren min at det e veldig Saabye Christensensk, så om man har lest nokka av han fra før, gjenkjenne man hele greia, men siden æ ikke har et forhold til Lars Saabye Christensen slapp æ unna akkurat det), og Ketil Høegh e så flink – æ blir aldri lei av å se han i diverse stykka. (det hjelpe muligens på at æ av og til kan nøye mæ med bare å se på han… sukk:D)¹

Det anbefales med andre ord varmt, sjøl om anbefalinga nok kommer litt i seineste laget – men stykket e på turne for øyeblikket, så noen har i hvert fall muligheten (dog usikker på om noen som les bloggen min bor i de områdan kor den turnere, jaja).

Når vi snakke om Saabye Christensensk, men totalt urelevant as far as Christensen goes, så hadde æ en tanke om bøker, eller, det e nokka æ har tenkt lenge, men æ nevnte det for Ida for noen daga siden, etter å ha lest en tekst i Klassekampen om Tove Jansson sine Mummibøker: det finnes en del bøker æ ikke har lest enda, og hver gang æ tenke på at æ en vakker dag skal lese dem, blir æ glad langt inn i hjertet. Tenk så fint det blir å lese Mummibøkern, å lese de Jane Austen-bøkern æ har ulest, å lese mer Dostojevski, å endelig lese Ulysses fra ende til anna, å bli bedre kjent med finsk litteratur og lese Ukjent soldat og så videre og så videre. Det finnes så mange fantastiske bøker æ ikke har lest, og sjøl om æ antakeligvis aldri kommer til å få lest ganske mange av dem, så e det andre æ vet æ skal lese, bare ikke akkurat nu – det kommer en dag da det blir åpenbart at nu skal dem leses – og æ glede mæ sånn til dem.

Det e omtrent som en anna idé æ også nevnte for Ida (æ tror det va samtidig), at æ av og til stoppe litt opp og tenke på kor mye æ kommer til å vite, kor mye kunnskap æ kommer til å være i besittelse av når æ blir førti, og femti og seksti og alt. Det e frustreranes nu, av og til, å få overblikk over alt æ ikke kan, å oppdage det gang på gang at det æ vet ikke strekk til, men æ lære bestandig litt, og æ kreve ikke å være i besittelse av all kunnskapen på en gang, men en dag skal æ tenke på syvogtyveårige Siri og vite at ho hadde rett når ho gleda sæ til all sin framtidige kunnskap.

(Det slår mæ at det kanskje e en elitistisk tankegang, eller at det, i det minste, e et veldig tydelig uttrykk for at æ e et akademikerbarn. Og det e ikke som om æ tror at æ e dum eller kunnskapsløs nu, men av og til ser æ på nokka og vet at æ bare oppfatte konturan av det, men at æ før eller seinere kommer til å se mer, og at æ etterhvert kan trekke linje som ikke e tydelig i det hele tatt akkurat nu – dessuten kommer æ til å besitte så utrolige mengda med unyttig kunnskap at æ aldri mer kommer til å tape i Trivial Pursuit eller lignanes spill!)

For øvrig har æ bestemt mæ for at æ fra nu av skal kalle mæ rosablogger – siden æ tross alt e jente, og blogge, og det her jo ikke e en ordentlig blogg (en på normert skriftmål, gjerne med enkelte fastsatte tematikka, med en skriver som kan være personlig men som aldri blir privat), så æ e nok en rosablogger. Æ e ikke så glad i rosa, men æ like ideen – æ kan gå en ubekymra bloggtid i møte, og om æ ikke har nokka å si kan æ bare legge ut et bilde av neglan mine eller dagens antrekk, eller bare et sjølportrett kor æ lage en rar grimase – det høres fint ut! (æ e nesten ikke ironisk engang.)

¹Æ tror at forskjellen på han og Kristian Fr. Figenschow e at om dem begge e typecasta (ka nu enn det blir på norsk, båssatt?), så e Høegh i motsetning til Figenschow (som har et etternavn æ må google hver gang æ skal skrive det, en vakker dag skal æ huske den w-en på slutten!) typecasta inn i sånne rolla æ ikke syns e slitsom. Figenschow skal gjerne være morsom, den humoristiske avløserkarakteren i et mer eller mindre høyverdig drama (tenk Gimli i LotR-filman). Finn Arve Sørbøe e en tredje karakter, men for hannes del e ulempen – som æ ser det – at hver gang han dukke opp på en scene sitt sytti prosent av publikum og tenke «snart kommer det nokka hysterisk morsomt vi kan gapskratte av!»