Alt det her e kunnskapsonani. Selvforherliganes kunnskapsonani?

Æ vurderte å skrive et blogginnlegg om «Chet Baker spiller ikke her,» men æ vet ikke ka æ skulle ha sagt om det, bortsett fra at det trykke på veldig mange av knappan mine og derfor like æ det kjempegodt. Det traff i større grad hardere da æ så det i fjor (og æ trodde æ hadde nevnt det den gangen, men æ finn ingenting om det), men når det hele handla om en evig jakt etter nokka du kanskje ikke e i stand til å oppnå – og den påfølganes frykten for å skuffe folk som har tro på dæ – e det, i ettertid, ganske logisk (heia masteroppgaven). Men det e et nydelig stykke (da vi så det i fjor sa faren min at det e veldig Saabye Christensensk, så om man har lest nokka av han fra før, gjenkjenne man hele greia, men siden æ ikke har et forhold til Lars Saabye Christensen slapp æ unna akkurat det), og Ketil Høegh e så flink – æ blir aldri lei av å se han i diverse stykka. (det hjelpe muligens på at æ av og til kan nøye mæ med bare å se på han… sukk:D)1

Det anbefales med andre ord varmt, sjøl om anbefalinga nok kommer litt i seineste laget – men stykket e på turne for øyeblikket, så noen har i hvert fall muligheten (dog usikker på om noen som les bloggen min bor i de områdan kor den turnere, jaja).

Når vi snakke om Saabye Christensensk, men totalt urelevant as far as Christensen goes, så hadde æ en tanke om bøker, eller, det e nokka æ har tenkt lenge, men æ nevnte det for Ida for noen daga siden, etter å ha lest en tekst i Klassekampen om Tove Jansson sine Mummibøker: det finnes en del bøker æ ikke har lest enda, og hver gang æ tenke på at æ en vakker dag skal lese dem, blir æ glad langt inn i hjertet. Tenk så fint det blir å lese Mummibøkern, å lese de Jane Austen-bøkern æ har ulest, å lese mer Dostojevski, å endelig lese Ulysses fra ende til anna, å bli bedre kjent med finsk litteratur og lese Ukjent soldat og så videre og så videre. Det finnes så mange fantastiske bøker æ ikke har lest, og sjøl om æ antakeligvis aldri kommer til å få lest ganske mange av dem, så e det andre æ vet æ skal lese, bare ikke akkurat nu – det kommer en dag da det blir åpenbart at nu skal dem leses – og æ glede mæ sånn til dem.

Det e omtrent som en anna idé æ også nevnte for Ida (æ tror det va samtidig), at æ av og til stoppe litt opp og tenke på kor mye æ kommer til å vite, kor mye kunnskap æ kommer til å være i besittelse av når æ blir førti, og femti og seksti og alt. Det e frustreranes nu, av og til, å få overblikk over alt æ ikke kan, å oppdage det gang på gang at det æ vet ikke strekk til, men æ lære bestandig litt, og æ kreve ikke å være i besittelse av all kunnskapen på en gang, men en dag skal æ tenke på syvogtyveårige Siri og vite at ho hadde rett når ho gleda sæ til all sin framtidige kunnskap.

(Det slår mæ at det kanskje e en elitistisk tankegang, eller at det, i det minste, e et veldig tydelig uttrykk for at æ e et akademikerbarn. Og det e ikke som om æ tror at æ e dum eller kunnskapsløs nu, men av og til ser æ på nokka og vet at æ bare oppfatte konturan av det, men at æ før eller seinere kommer til å se mer, og at æ etterhvert kan trekke linje som ikke e tydelig i det hele tatt akkurat nu – dessuten kommer æ til å besitte så utrolige mengda med unyttig kunnskap at æ aldri mer kommer til å tape i Trivial Pursuit eller lignanes spill!)

For øvrig har æ bestemt mæ for at æ fra nu av skal kalle mæ rosablogger – siden æ tross alt e jente, og blogge, og det her jo ikke e en ordentlig blogg (en på normert skriftmål, gjerne med enkelte fastsatte tematikka, med en skriver som kan være personlig men som aldri blir privat), så æ e nok en rosablogger. Æ e ikke så glad i rosa, men æ like ideen – æ kan gå en ubekymra bloggtid i møte, og om æ ikke har nokka å si kan æ bare legge ut et bilde av neglan mine eller dagens antrekk, eller bare et sjølportrett kor æ lage en rar grimase – det høres fint ut! (æ e nesten ikke ironisk engang.)

1Æ tror at forskjellen på han og Kristian Fr. Figenschow e at om dem begge e typecasta (ka nu enn det blir på norsk, båssatt?), så e Høegh i motsetning til Figenschow (som har et etternavn æ må google hver gang æ skal skrive det, en vakker dag skal æ huske den w-en på slutten!) typecasta inn i sånne rolla æ ikke syns e slitsom. Figenschow skal gjerne være morsom, den humoristiske avløserkarakteren i et mer eller mindre høyverdig drama (tenk Gimli i LotR-filman). Finn Arve Sørbøe e en tredje karakter, men for hannes del e ulempen – som æ ser det – at hver gang han dukke opp på en scene sitt sytti prosent av publikum og tenke «snart kommer det nokka hysterisk morsomt vi kan gapskratte av!»

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s