I gårsdagens DN va det en fyr som representerte en eller anna oppdrettsnæringsorganisasjon som sa at «verden ikke lenger e som når gud skapte den» (bortsett fra at han ikke sa det på dialekt, og at det muligens e lett omskrevet), og at man kanskje bare må ta til takke med at noen villfiskstamma dør ut. Min første reaksjon va, muligens ikke overraskanes, «men oppdrettslaks smake bæsj!» Og sjøl om han selvfølgelig har et poeng i at verden e i stadig utvikling og sånt, så virke det som en sørgelig utvikling om vi bare skal ha egenmata fisk som menneskemat, fordi vi ikke klare å finne en måte å ta vare på villfisken.

Og det e nokka grenseløst trist i at kongekrabben kommer fra ene enden, oljekatastrofen lure fra den andre, og oppdrettsfisk kommer fra tredje baugen – verden går til helvete, men likevel. Det e ikke som om æ har noen fornuftige løsninge på det, men. Æ ville bare informere verden om at æ syns det e trist.

I serien fornuftige løsninge prøvde æ å tenke mæ til en allegori på F-ord-dokumentaren (du vet, auhnnifllejF) (ikke det det at å tenke på den e særlig fornuftig), og det faktum at aloinaS krejB stadig vekk sir at det ikke e en forsvarstale for at ho brukte det ordet den gangen. Æ leste teksten til Bjørn Sørenssen i Rushprint, her, kor han sir at ho gjør det Michael Moore gjorde/gjør i sine dokumentara. Min første reaksjon va «Nei!» men til og med æ klare jo å se at det e fordi Moore stort sett innehar et synspunkt som ligne mitt eget, nokka man jo ikke kan si om ho.

Så det va det der med at ho ikke ville ha inn synsera og akademikera og andre som kan forvirre allmuen med de store ordan sine – æ syns det e teit, men æ kan skjønne ka ho mene (i hvert fall om æ legg godvilje til), men det resultere i at dokumentaren e stappfull av påstanda fra folk som ikke vet ka dem snakke om. Så allegorien min blei sånn her: Michael Moore lage filma som basere sæ på fakta på samme måte som politikera gjør, du kan gi dem det samme budsjettet og dem kommer til å lese det på fjorten forskjellige måta, sjøl om alle basere sæ på samme tall, mer eller mindre; F-ord-dokumentaren derimot, basere sæ på nokka som e like fornuftig som et transportbudsjett satt opp av mæ. Æ kjøre ikke bil, men æ har da vært passasjer ganske ofte, og sjøl om æ kanskje ikke vet nøyaktig ka æ snakke om har æ da fått med mæ ett og anna. Så får det så være at dem som arbeide med sånt antakeligvis hadde begått hara-kiri når dem så mine beregninge.¹

Æ vet ikke helt om det e verdens beste metafor, men det e sånn det virke på mæ, æ bare gidd ikke bruke syv år på å lage film om det, æ hold mæ til et blogginnlegg som tar cirka syv minutt – det jevne sæ ut i lengden.

Sånn forøvrig, mens vi nu e inne på det jævla temaet igjen (blæææææ!), så vil æ anbefale kommentaren til Eilif Aslaksen, på NRK Sápmi sine nettside, som va så fin at æ nesten fikk lyst til å se Star Wars-filman. (Det e litt nerdeskam å ikke ha sett dem, det e godt æ e skamløs.)

¹Dessuten e det nokka anna der også, når æ tenke mæ om, med at Moore blir markedsført som Stemmen Fra Venstresida/Folket/Proletariatet, og at folk dermed vet ka dem får, mens F-ord-dokumentaren hele veien e blitt markedsført som en undersøkende dokumentar om kordan det går med ting, det e kanskje nevnt at den e kritisk, men man får jo ikke egentlig et klart og forklart «fiendebilde» i den, bortsett fra ELITESAMAN og FINNMARKSLOVEN. Og ærlig talt, til og med æ kunne gått til kamp mot ELITESAMAN, sjøl om mange sikkert ville sagt at æ tilhøre dem (uten at dem nødvendigvis tar feil/har rett).

Forøvrig e hele jævla Moore-greia litt vanskeligere etter at han visste sæ å være en drittsekk, men sånt må man visst bare akseptere. Og, for ordens skyld, så sa han unnskyld etterhvert.