Et av mine favorittblogginnlegg gjennom tidene – som ikke e skrevet av mæsjøl (ærlighet e en dyd! …?) – e Susanne Amalie sitt om den samiske smerten, fordi ho har så rett. Det har hendt at æ har tenkt – eller til og med sagt – at nokka har vært «bra til å være samisk» (sjøl om det e en sånn frase som æ nok hadde reagert på om man bytta ut samisk med omtrent ka som helst anna), av og til har æ kanskje gått så langt som til å påpeke at nokka va bra i det store og hele, ikke engang avhengig av etnisitet (det skjer riktig nok ikke veldig ofte).

Så da kan æ kanskje innrømme at det va med en viss bakgrunn i den samiske smerten æ gikk hen og kjøpte en konsertbillett til to hundre krone – og det va med studentrabatt! – til en konsert æ knapt va sikker på om æ kom til å like. Alt man gjør for det samiske, altså. For det va Rundbergsøsknan som skulle holde en bykonsert av Riddu Riđđu-konserten fra i fjor sommer: Fire brødre og en søster. (OK, egentlig het den 4 brødre og en søster, men i min verden e det bare twittermeldinge og De 4 roser som slipp unna med tall der man skal skrive dem med bokstava)

Så en del av det va jo «hurra, Riddu Riđđu!», fordi det e viktig å støtte opp om ting man like (sjøl om æ, når det kommer til akkurat den festivalen, stort sett har satsa på teoretiske støtte de siste åran, bortsett fra akkurat i fjor), og en del av det va «hurra, flygel til Kåfjord!», sjøl om akkurat det ikke va mitt hovedfokus (æ e litt mer usikker på kåfjordingan i salen – enten har dem veldig lyst på flygel, eller så e dem veldig glad i den kjempemusikalske familien). Mitt hovedfokus va vel egentlig «ok da, pokker heller, æ får gå på konsert og se om æ faktisk like Rundbergan» – det får mæ virkelig til å høres ut som et sympatisk, hyggelig menneske, æ vet.

Sånn i tilfelle du va bekymra visste det sæ etterhvert – eller eventuelt ganske fort – at æ likte dem (og ikke bare nestyngstebroren, som æ jo har hatt en svakhet for siden forrige årtusen eller deromkring, fordela og ulempa med å vokse opp i Tromsø). Det hele starta med at Herborg spilte Árbi, et pianostykke ho laga for og framførte på Riddu Riđđu i 2008, og det va fint det – sjøl om æ ikke e så veldig inne på klassisk musikk, og stort sett slit med å følge med, fordi æ enten blir distrahert og tenke på helt andre ting, eller fordi æ sitt og legg til ord i den fine musikken (se også: jazzfestival).

Etter at ho va ferdig med Árbi, va det tjue minutter pause – nokka som virka litt i overkant lenge, siden pianostykket varte i drøye tjue minutter – for omrigging og sånt, og så va resten av konserten en mer typisk konsert. Sånn bortsett fra at hver av søsknan hadde med sæ minst to instrumenta, og flytta sæ litt rundt omkring alt ettersom ka dem skulle spille på.

Æ hadde vel egentlig ikke et forhold til nokka som helst av musikken dem spilte (bortsett fra ekstranummeret, «I natt jag drömde,» den har til og med æ hørt, sjøl om æ ikke kan teksten), men æ syns det va fint. Æ skulle ønske dem hadde vært litt mer upbeat, men det e tydeligvis en familie som e veldig glad i melankolsk musikk. (Dessuten satt det noen på samme rad som mæ som trampa takten med foten under de raske sangan, og om du noensinne har vært i Storsalen på Kulturhuset skjønne du nu sikkert at hele stolraden rista – det hadde vært litt slitsomt om det skulle vare en hel konsert.)

Høydepunktet for min del kom vel da dem spilte den ene sangen, «Sonja och Siw» (æ tror det va den), og Halvard spilte en mandolinsolo. En mandolinsolo! <3 <3 <3 (Æ e et ganske enkelt menneske å glede, ja – sukk.)

Det va fint, e konklusjonen, og noen ganga e den samiske smerten ikke fullt så smertefull; æ tror det e en av grunnan til at vi stadig utsett oss sjøl for den: det evige håpet om at nokka bra, på ett eller anna tidspunkt, må dukke opp blir av og til innfridd, og da e det verdt det (i hvert fall i det ene tilfellet – av og til e det ikke verdt smerten, men det e nu en helt anna sak).