Det e en ting æ har tenkt en del på i det siste, ikke så mye, men det e en tanke som har dukka opp litt i ny og ne, kanskje særlig når æ aller helst hadde sett at den ikke dukka opp (men det gjeld nu stort sett alt æ tenke, æ e ikke nokka flink til å strukturere hjernen min sånn at den gjør det æ vil når æ vil at den skal gjøre det): æ lure på kordan det e å være forelska i noen som e forelska i dæ også.

Og etter å ha skrevet det har æ mest lyst til å slette hele setninga og late som ingenting, fordi æ føle mæ så teit når æ sir det, fordi man ikke kan skrive nokka sånt uten å virke patetisk, og fordi æ ærlig talt føle mæ litt patetisk. Eller, kanskje ikke som sådan, men likevel (ordets makt, ass, der har du mæ). For det æ mene e ikke nødvendigvis at æ vil ha en kjæreste (og æ vil ha en nu!), men æ vende tilbake til ting æ ikke har opplevd, og det e en sånn ting.

Æ har det fint aleina, og æ tar stikkprøva på mæsjøl: av og til stoppe æ opp og tenke «men om du fikk valget mellom en million krone eller en kjæreste/gjensidig forelskelse, ka ville du valgt?» og i nittiåtte prosent av tilfellan e svaret førstnevnte. Om æ hadde en million kunne æ plassert ni hundre tusen i banken og brukt hundre tusen på å reise, nu med en gang!, og det e til å få ondt i hjertet av. Æ skreiv først åttiåtte prosent, men det e ikke rett, fordi æ tenke på en eventuell kjæreste, og så tenkte æ på flybilletta og det va ganske lite tvil om ka som fikk hjertet mitt til å banke hardest og mest febrilsk.

Men vennan mine sir det e fordi æ ikke har vært i et ordentlig forhold før, og det har dem nok rett i (æ har stort sett smarte venna, smarte venna som har vært i langvarige forhold, så æ antar dem vet ka dem snakke om), så kæm vet, æ hadde sikkert valgt annerledes om æ først hadde fått smaken for det. (… æ like at det høres ut som å begynne å bruke dop: har du først hatt en kjæreste vil du før eller seinere ha dem alle!) Og det e stort sett vennan mine sin feil at æ begynte å tenke på det, fordi dem driv på og får sæ kjæresta og har gjensidige flørta på gang med folk og det ene med det andre, og æ syns det e fint, men æ lure litt, likevel.

Og det virke som en sånn ting man ikke skal si, eller skrive, eller innrømme, fordi æ da heller burde bruke tida mi på å finne ut av kordan det e å være gjensidig forelska i noen, men. Æ vet ikke, det e der det stoppe opp – æ vet ikke kordan man gjør det? Æ vet ikke kordan man finn en person som kanskje kunnet komme til å tenke sånt om dæ? Og når æ ser for mæ å leite, så ser æ bare for mæ slitsomme ting, Verdensteatret på en lørdagskveld, sånne arenae kor æ ikke føle mæ komfortabel og aldri hadde gjort et godt inntrykk i uansett.

Æ e ikke nokka flink til å være utadvent og pratsom med folk æ ikke kjenne (… og æ e ganske sikker på at æ for øyeblikket ikke kjenne noen æ kunne blitt gjensidig forelska i), av og til slit æ ærlig talt fortsatt med å være utadvent og pratsom med folk æ like og kjenne. Æ e ikke nokka god på smalltalk, og æ fungere omtrent like effektivt som isbryter som det en kajakk ville gjort i ishavet.

Og alt det gjør at det virke stort, kanskje, av mangel på et bedre ord, å bli forelska i noen som blir forelska i dæ, litt stort og litt håpløst. Og det tror æ ikke man skal si, eller innrømme, man skal klare sæ aleina og ha det fint med sæ sjøl. Og det har æ, æ trives best i mitt eget selskap, æ ler høyest av de vitsan bare æ får høre, men foreldran mine va gift med hverandre når dem va på min alder, og det virke stort det også. Stort og litt fælt å tenke på, for mæ, nu.

Takk gud for at æ har venna.