Velkommen til uka i året kor vi e enda mer samisk enn ellers:

Æ så på en danseforestilling i forigårs, Beatnaga ii galgga gulgii geahččat, En skal ikke skue hunden på hårene, en utvida versjon av koreografi-masteroppgaven til Elle Sofe Henriksen. Og i går va æ og hørte på Sigbjørn Skåden snakke om boka Láhppon mánáid bestejeaddji, De fortapte barns frelser, som hevde å være bloggen til en nitten år gammel lesbisk samejente. Seinere på kvelden va æ på Tromsø kunstforening og hørte Hanne Hammer Stien, Hanna H. Hansen, Tone Thørring Tingvoll, Charis Gullickson og Irene Snarby snakke om samisk kunst.

I dag skal æ holde mæ hjemme og pakke fordi vi skal til Jokkmokk i morra, æ og foreldran mine, æ for første gang, og foreldran mine – eller i hvert fall mora mi – for første gang siden ho gikk gravid med mæ. Det begynne å bli en stund siden. Jokkmokksmarknaden har jo visstnok en 406 år lang historie som samisk marked (nokka sånt, det va kanskje 405 eller 407), så det blir spennanes. Æ satse stort på å mase til mæ noen smykka og litt andre samiske greier, alt ettersom ka æ finn.

Æ vet ikke ka æ skal si om danseforestillinga, æ prøvde å forklare for Elle Sofe kor frustreranes det e å vite at det e en hel masse ting der man kan ta tak i, men å ikke ha vokabularet til å gjøre det, å ikke kunne se på dansen med det blikket den fortjene. Fordi sånn som det e nu, så sitt æ igjen med at æ likte det, det traff mæ, nokka i fysikaliteten i det – for det va ikke så mye dans som man kanskje ser for sæ dans, det va mer sånt som æ ville karakterisert som tilfeldige bevegelsa, satt inn i system – gjorde at æ fulgte med. (æ ramla litt ut, av og til, men æ øve mæ på å tenke at det e OK; i motsetning til boklesing og filmseing, så e ikke dans, teater, kunst og arkitektur sånt æ klare å være bevisst på hele tida, fordi æ ikke kan se på det og kjenne igjen metodan som brukes, så assosiasjonan mine trekkes i helt andre retninge.)

Men det va fascineranes, og nokka av den fysiske uttrykksmåten sitt igjen, det e en del kor den ene danseren syng en sang på samisk, mens den andre danseren manøvrere ho rundt omkring og slår ho, med flat hånd (og banka på toppen av hodet hennes med knokan sine), og det så ondt ut, og man kunne høre utbruddan blant folk i salen, men det minte mæ om en fredelig protest, æ tenkte at man kan se på det som en kommentar til forbudet mot joiking og det å bruke morsmålet sitt i offentlige sammenhenga, at folk gjorde det, sjøl om dem fikk lide for det. Men det va også nokka mer der, det slo mæ som nokka mer enn bare det, det føles som en oversimplifisering å si at det va en protest, fordi det e nokka uhåndterlig i å se et menneske la sæ bli slått på den måten – det e også nokka masochistisk i det, og dem sir jo at i SM-relasjona, så e det den masochistiske parten som har makta, fordi vedkommende kan stoppe alt, øyeblikkelig. Det e nokka der, men æ tror Elle Sofe hadde rett da ho sa at man kanskje ikke skal kunne uttrykke sæ om dans, man skal kjenne den på kroppen – sjøl om det jo e uholdbart for en skrivanes litteraturviter!

Alt det andre vet æ ikke helt, æ må tenke mer på det, men det e fint med de her jevne dosan med samisk feedback (sjøl om æ tror æ har nådd et punkt kor kunstsamtalan går i en evig loop, æ må lære mæ mer på egenhånd, om æ kan).

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s