I dag tenke æ på Jokkmokk, i et sosialantropologisk perspektiv, muligens deltakanes, men mest sannsynligvis utenforstående – fordi det e så mye æ ikke forstår. (Det va Daniel som sa det, da æ fortalte han at æ va på Jokkmokksmarknaden for første gang, «du ser vel på det som en sosialantropologisk undersøkelse?» og æ svarte ja, selvfølgelig.) E det ikke det æ gjør? Sjøl om æ aldri har studert sosialantropologi (hvilket egentlig va et ganske dumt valg, når æ tenke mæ om – ny bachelor?), så har æ vel bestandig vært av den observeranes typen, mer eller mindre frivillig (som regel mer).
Men Jokkmokk, altså. Det va fascineranes å være der, litt fornøyelig hver gang æ traff noen som foreldran mine ikke visste kæm e (… du vet du e same når… etc), æ fikk noen komplimenta for kåserian mine (det e fint å være i samiske områda når man til stadighet får komplimenta for ting), etc etc. Og æ hørte rykta om at det foregår en konflikt i Jokkmokk. En samisk en, selvfølgelig.
Så vidt æ har forstått (og det e jo ikke så mye), så e Jokkmokk kanskje mest ikke-nordsamisk, men så e nordsamisk blitt ganske innflytelsesrikt likevel (pga antall språkflinke og sånt, vil æ anta), og det syns de ikke-nordsamiske saman e kjipt, så dem har gått hen og starta sin egen lule(?)samiske forening, i tillegg til den [nord]samiske organisasjonen som allerede finnes. Det e skikkelig deprimeranes, men det eneste lyspunktet – om du spør mæ, så vidt æ forsto – va at det stort sett va de voksne menneskan som holdt på med det der, folk som e omtrent på alder med foreldran vårres (om vi nu antar at de fleste av dokker e cirka like gammel som mæ, pluss/minus). Håpet mitt da e jo selvfølgelig at de yngre saman e litt mer på «en same e en same e en same»-linja, men ka vet vel æ? (Om ikke-nordsamisk/sama vet æ ingenting, sukk)
Ryktebørsen fortell også at kronprinsesse Victoria, som har en lule(?)samisk kofte ho har fått i gave, hadde fått beskjed om at ho ikke skulle ta den på sæ (æ antar ho fikk beskjeden på hakket høfligere vis, det virke upassanes å si til en kronprinsesse at «Du får ikke ta på dæ den der!») (for ordens skyld: vi hørte det fra noen som hadde spurt kronprinsessa om koffor ho ikke hadde på sæ kofta, så det e ikke fjortendehåndsinformasjon, men nærmere førstehånds) (for dobbelt ordens skyld: selvfølgelig sir æ ikke kæm som sa det).
Også leste æ i et sameopplysningsblad fra 2003 (så det kan jo hende at det har endra sæ siden da) at en ungdom sa at i Jokkmokk måtte man velge: enten e man samisk, eller så e man svensk. Og en anna person (som jobbe med sånt) nevnte at ungdommen i Jokkmokk snakke svensk med hverandre, sjøl når dem kan samisk.
(Sånn reint språkmessig tenkte æ på nokka Elle Sofe, Sigbjørn og æ snakka litt om: det her med at ungdom i Kautokeino (og Karasjok), som snakke skikkelig samisk, som kan det ordentlig, som har et ordforråd æ bare kan drømme om, men som blande inn en hel masse norsk i språket sitt, av grunna æ ikke helt kan forstå. Og det e ikke språklek av typen æ gjerne kan bedrive, kor man kan vri og vende på ordan i de språkan man kan sånn at man ende opp med nokka helt anna (som setninga «min gumpus!» på norsk og på samisk, og oss/dem-tenking – sånne ting) – det e latskap. Eller et ønske om å.. æ vet ikke, engang? Det e nokka, men mest av alt e det litt fælt.)
Så æ tenke på Jokkmokk fordi det e så mye æ ikke kan, det e så mye æ ikke forstår, og det e jo ikke sånt man kan lese sæ til (i motsetning til ka som faktisk ligg i at Tromsø blir en del av forvaltningsområdet for samisk språk, hint hint jævla Tromsøtullinga), man må finne noen man kan spørre – men ærlig talt, kor finn æ et menneske som vil være Jokkmokksinformanten min? (Eller bare svenskesamainformanten min?) Æ vet ikke, men æ tror æ treng en. Æ treng en samementor, sjøl om det nok hadde vært uendelig deprimeranes («nei, Siri, det e ikke sånn at alle syns en same e en same e en same, og sørsaman like ikke nordsama og folk hate dæ fordi du ikke kan språket ordentlig og fordi du e en elitebysametulling som tror du vet best»).
Æ skal tenke på nokka hyggeligere resten av dagen, det skal æ.
side opp og side ned 
Det eneste æ følte æ kunne si som va vettig og ikke ignorant e at det sikkert e likheta mellom korsn nordmenn bruke engelsk ukritisk i sitt dagligspråk og korsn norsk brukes blant ungdom i Kautokeino/Karasjok. Ellers slår det mæ kor lite æ vet både om samisk og samisk kultur, og det like æ ikke. Æ vil jo lære mæ alt i hele verden, ikke sant. Vel, ikke juss eller økonomi eller heavy matte (se mæ bruke unødvendige engelske ord i språket mitt, fy!), men æ vil vite mer om de tingan som interessere mæ og æ blir stadig slått av mi ega uvitenhet og så tenke æ at sånn vil det alltid være, det e alltid nokka mer og av og til syns æ det e bra, og av og til syns æ det e deprimeranes.
Æ tror du har rett i det, og det e jo nokka der, med kor mye man blir utsatt for et språk, og kor lett det e å innarbeide det i sitt eget, med mindre man e kjempebevisst (nokka æ prøve å være, men det e vanskelig). Og du vet at ønsket ditt om å kunne alt om samisk kultur e håpløst når til og med æ har samme ønske:D
Men æ tenke på det sånn som æ nevnte for dæ tidligere, at det e deprimeranes å tenke på alt æ/vi ikke kan, men samtidig e det fint å tenke på alt vi kommer til å lære oss (æ ser i hvert fall ikke for mæ at æ, eller du for den saks skyld, kommer til å nå et punkt kor æ tenke «æsj, nu vet æ nok til å klare mæ ut livet»), og kor smart vi kommer til å være en gang om et tiår – sjøl om det hadde vært fint å vite alt med en gang.. Det kjedeligste e egentlig det der at jo mer du lære om alt du ikke kan, jo mer e det som åpenbare sæ som ting du ikke kan. Det e en endeløs sirkel av nyoppdaga ignoranse:(