Æ tror, æ e ikke helt sikker, men æ tror at hovedgrunnen til at æ ikke får sove akkurat nu – fordi æ vente på nokka magisk, hvilket e det humøret æ av og til havne i som gjør at æ har mest lyst til å gi mæsjøl juling – e fordi æ spiste på Burger King i dag. Det e virkelig ikke bra for et menneske – i hvert fall ikke et menneske som e mæ – å gjøre sånt (men det skjer så sjelden at æ nekte å ha dårlig samvittighet, æ tror ikke æ har vært innom en Burger King siden oktober i fjor, da æ va i Oslo og ikke fant anna mat fordi det va seint på kvelden og æ va lat).

Æ skulle ønske det funka å gi mæsjøl juling for å slutte å vente på nokka magisk, men æ tror ikke det hadde hjulpet, æ må bare gå og legge mæ og tenke på nokka anna, eventuelt tenke på ingenting (som om det noensinne går bra).

Men ei venninne av mæ hadde lagt ut et bilde av sæsjøl på facebook, i den splitternye kofta si – hennes første – og etter å ha sett på det, smilt bredt og lagt igjen en kommentar om at det va fint, så brast æ i gråt. Æ tror æ slit med etterdønninga av filmfestivalen og den ene uka i året kor æ e supersamisk, for sjøl om æ e lettrørt e æ generelt sett ikke så lettrørt, men det va så fint å se ho – ho strålte liksom, i den fine kofta si, og det va bare nokka, et eller anna med det der øyeblikket kor du tenke «Ja. Ja, sånn skal det være.»

Og ja, det va ganske magisk, men det va ikke det æ va på jakt etter; problemet e at det magiske egentlig e avhengig av andre menneska, fordi dem må bidra – æ kan ikke gjøre nokka magisk på egenhånd (æ kan vel forsåvidt det, men ikke på den rette måten), noen må si nokka, nokka må skje som æ ikke hadde forventa; det treng ikke være så stort, egentlig (sjøl om æ drømme, av og til), men det treng andre bidragsytera. Og det skjer stadig magiske ting, faktisk, men dem kommer sjelden i de øyeblikkan kor hjernen min nærmest kreve det, derav utålmodigheten.

Æ vet ikke, æ skal legge mæ nu.