Kjære dagbok,

æ vet ikke helt ka du har gjort (kordan søkeresultata førte til treff i dæ i dag da, kjære?), men vil du vite ka æ har gjort i dag?

Æ takka ja til å delta i en samtale om samisk språk, om språkkonflikten og om «skiltkrigen» på Tromsø Museum den 30. mars. Nei, æ vet heller ikke helt ka det skulle være godt for, men ho Marit Anne Hauan va så hyggelig da ho ringte for å høre om æ hadde lest facebook-meldinga, da ho sa «æ tenkte æ skulle ringe før du rakk å tenke dæ om» og æ svarte «du e litt seint ute, men æ har tenkt mæ om og bestemt mæ for å si ja» og så sa ho at det e så fint å få inn nye stemma i samtalen, å introdusere dem, og æ tror ho har rett, sjøl om ho i det her tilfellet snakke om mæ, og min stemme kanskje ikke e klar for sånt.

Men ka faen spare, sant? Dessuten virka det fint å si ja, siden det e to år siden Hanne ringte, fra samme museum og lurte på om æ ville snakke om samisk litteratur, for dem hadde lyst til å ha mæ med, dem ville ha de unge stemman – og du vet jo ka det førte med sæ. (av og til blir æ fortsatt glad langt inn i ryggmargen når æ tenke på at æ har fått postiv omtale i Bokmagasinet til Klassekampen; at æ har vært på trykk der føles fortsatt ikke helt ekte.)

Og æ vet litt, ganske mye, egentlig, om å vokse opp i Tromsø kommune uten at det e med i forvaltningsområdet for samisk språk, æ kan snakke av personlig erfaring om kordan sånt e, om samiskundervisninga den gang da æ va ung, og æ tror det blir gøy. Og dritskummelt. Men gøy.

Æ får bare krysse fingran for at det ikke kommer så mange.