Æ va og så Hålogaland teater sin premiere på Fredlaus (basert på boka av Ragnar Hovland) på torsdag, sammen med Ida. Det va gøy. Vi va litt usikker på korvidt det kommer til å treffe publikum i den alderen det ville treffe (over ti, under tyve, nokka sånt tror æ?), men vi likte det i hvert fall (over tyve, under tredve-segmentet e jo også nokka å satse på?).

For første gang på ganske lenge va æ generelt mer imponert over skuespillet enn æ va over scenografien. Det e et ganske dårlig kompliment, æ vet det. Det æ mene e at æ syns scenografien va litt kjedelig, nesten; eller: den va ikke en like vakker åpenbaring som scenografien på de fire-fem(-seks-åtte?) siste stykkan æ har sett på HT. Men til gjengjeld så har omgangskvedet på mange av de stykkan vært «scenografien trakk i hvert fall opp» – her va det skuespilleran som trakk opp, og det må jo nesten være bedre enn at scenografien skal trekke opp, egentlig?

Det vil si, de fleste skuespilleran trakk opp. Marius Næss fungerte utmerket som femtenåring – sjøl om æ slit litt med å forstå at folk som e to år yngre enn mæ kan ha jobb på et teater, men det e bare fordi æ ikke huske på at æ fylle ått-og-tyve i år, ikke nitten – men Ida sa i etterkant at det hadde vært interessant å se Espen Østman i hovedrolla, ikke alle birollan, og æ e enig. Æ tror han kunne gjort sæ i den rollen, sjøl om han kanskje ikke hadde vært en like overbevisanes femtenåring. Til gjengjeld va han det mest fantastiske æ har sett i alle de andre rollan han spilte.

Æ vet ikke kor mange det va, men alle skuespilleran hadde mange forskjellige rolla – bortsett fra Marius Næss – og det fungerte utmerket. Cecilie Lundsholt va overbevisanes både som jevngammel liksomkjæreste, ensom lillesøster, mor og tilfeldig gammel dame, mens Morten Svartveit spilte Hilmar frå Skogane (eller heite Hilmar som vi døpte han i etterkant, evt #heitehilmar om du e på twitter og digge hashtags) og en masse andre rolla, og va omtrent like kjekk i alle sammen (fnis). Han va dog best når han ikke trengte å snakke nordnorsk, så det va kanskje fornuftig å la ham holde på – det æ antar va – sin egen dialekt i noen av rollan.

Og Espen Østman, herregud. Herregud, Espen Østman. Det va litt fornøyelig, for salen va ganske full av HT-skuespillera, og du kunne høre dem le hver gang han dukka opp i nye, rare bekledninge (særlig va det skummel MC-dude som vakte lattermilde reaksjona), men så spilte han alle rollan så bra. Æ visste jo, etter å ha sett Velkommen, at han beherske det der godt, men i det her tilfellet va det ekstra imponeranes. Særlig at han rakk å skifte så fort som han gjorde! (Æ så han i en glippe i scenografien kor han reiv av sæ et antrekk og tydeligvis hadde det andre under, eller i nærheta, det må ha vært slitsomt å skulle holde styr på kordan klær som trengs kor for å komme inn når, og sånt.)

Stykket sånn reint generelt likte æ også, det hadde et dryss av Hovland over sæ – uten at æ har lest boka, så æ vet ikke kor tekst(u)tro dem eventuelt har vært – og det at Anders snakka direkte til salen en gang i blant, gjorde sikkert at dem kunne beholde ting som det ellers ikke ville vært naturlig å inkludert. Oversettelsen va gjort av Morten Kjerstad (… æ antar at til og med Ragnar Olsen treng ferie en gang i blant), og der va det rom for forbedring. Æ vet ikke, dem sa ting som «søstrene mine gråt(er?)» og det hørtes bare rart ut; han har kanskje brukt for mye tid på å ville få det til å høres naturlig ut på sin egen dialekt? Eller så har han vært for tekstknytta og litt lite muntlig. Men Kjerstad e jo ikke så gammel, så om han har lyst å fortsette å nordnorskifisere teaterstykka så kan han sikkert bli flinkere etterhvert. (Haha, nu hørtes æ gammel og fordomsfull ut, og han e vel egentlig eldre enn mæ. Dessuten har æ vært på fest med han, men det har han kanskje ikke et behov for å huske, enkelte spørsmål tatt i betraktning (ooo, kryptisk).)

Men slutten va teit. :( OK, det va ikke så ille, det va bare… :(