I dag sendte æ en epost med emnelinja «Se, en roman!» Æ fikk svar på den også, så nu ligg eposten med emnelinja «Se, en roman!» og lyse litt mot mæ hver gang æ sjekke eposten min (hvilket e cirka hvert tiende minutt fordi æ e fanga av nutidas muligheta for konstant tab-skifting). Det e dermed ikke en hvilken som helst roman det e snakk om, men romanen æ skreiv i november i fjor, i forbindelse med NaNoWriMo (National Novel Writing Month) (æ nevnte den tidligere, her).

I går fiksa æ en del formatteringsfeil i den, og i dag gikk æ gjennom med stavekontrollen (og måtte fortelle den at Spansdalen e et ordentlig navn og lulesamisk e et ordentlig ord, å Word, du e ikke særlig samevennlig), og nu eksistere den som en pdf på 79 side, med 91 fotnote. (Fotnote anbefales definitivt som løsning på skrivesperre, bare sett inn en og skriv to hundre ord om ingenting – voila!) Siden æ e et teknologisk avansert menneske lasta æ pdf-en over på iPhonen. Den e egentlig ganske upraktisk å lese på iPhone, men æ leste mæ gjennom de elleve første siden, og satt og smilte av mine egne vitsa.

Det hele starte som følger:

«Kan det hende vi ser begynnelsen av en nysamisk radikalisme i de nye mediene? Vil økende bruk av sosiale medier føre til større samisk samhold, eller vil det hele ende i en endeløs fragmentering av opplevelsen av å være same, hvor hver enkelt person skal fortelle sin egen historie, og alle antar at deres oppfattelse av tingenes tilstand er den eneste rette? Dette, og lignende problematikker i urfolkssamhold er det jeg vil ta for meg i denne oppgavebesvarelsen.» Isak Per Mathis Eira Bongo klappet igjen datamaskinen og vurderte et øyeblikk å kaste den i veggen; kunne man i det hele tatt flertallsbøye ordet problematikk? Og hvorfor trodde han at en oppgave om sosiale medier i samisk sammenheng var noe han kunne skrive, han som i hovedsak baserte sin internettkunnskap på endeløse timers spilling av World of Warcraft. Hvor mange samer fantes det i de sosiale mediene, og hva i all verden var en nysamisk radikalisme?

Og så blir det bare verre, med fire andre karaktera, korav en e fra Ruŋgu/Spansdalen, og resten e Kautokeinoværinga. Ikke det at æ vet kor Spansdalen ligg. Nitti prosent av historien brukes til å gjøre narr av Kautokeino og Sámi Állaskuvla, de siste ti prosentan gjør narr av Tysfjord. (Æ har virkelig satsa på ting æ vet mye om – det finnes til og med reindriftssama i historien!) Forresten innså æ at om historien skulle hatt en tagline måtte det blitt «Og du trodde dem va hetero!», siden æ gjorde mitt beste for å unngå min egen heteronormativitet og til stadighet tok mæsjøl i å tenke «men det kunne vel alltids vært en mann/dame, i stedet for?» Så da blei det stort sett sånn.

Det e en skikkelig uoriginal historie, full av platte vitsa, ting æ sjøl syns e skikkelig underholdanes og ting æ ikke vet nokka om – samt en del forskjellige fag æ skulle ønske eksisterte i virkeligheta, som «Sammenlignende samisk modernise: språket som humoristisk grunnlag,» «Moderne samer: med reinflokken på foursquare» og «Når twitter blir tšitter: språk i endring.» Men æ skreiv alt der og da, totalt uten planlegging på forhånd, æ innså etterhvert kordan æ ville at det skulle ende (og måtte tenke mæ om to-tre ganga for å få det til å ende der, sånn at alt passa sammen), og æ oppdaga plutselig at æ hadde foretatt et genialt fortellerteknisk grep (genialt til å være kjempeteit, om ikke anna!). I begynnelsen kasta æ inn en ny karakter hver gang æ gikk tom for nokka å si, og æ hadde hele tida nødløsninga mi: Om alt anna stokke sæ, send noen ut på en tidsreise. Æ trengte ikke gjøre akkurat det, men æ tror det e en del merkelige hull i fortellinga likevel.

Historien hete fortsatt Kautokeino Calling, fordi æ ikke vet ka anna æ kan kalle den, og æ blir glad bare av å tenke på den. Æ har ikke et håp om at det skal bli nokka som helst av det, æ har ingen plana om å sende den til et forlag eller nokka som helst, æ skal bare ha en pdf av den, vite at den eksistere – og kanskje la andre enn Ida lese den, etterhvert. (Æ har stort sett bare sagt slemme ting om den til Ida, så æ tenke ho går til det med lave nok forventninge:D)