Æ e så nervøs at æ kjenne det i hjertet. Æ like det, i mæsjøl, at følelsan mine e så kroppslig, at dem gir gjenklang i hele mæ (det va en lang periode kor æ va forelska i ei jente og hver gang æ så ho kribla det på baksida av låran mine, ned mot knærne – æ vet ikke helt om det e logisk, men det va standardreaksjonen hver gang). Men akkurat nu e det mest av alt litt slitsomt, fordi æ skal på vin og viten på onsdag – æ skal slutte å snakke om det snart, æ love – og æ e så nervøs at ja, æ kjenne det i hjertet, og i leggan. Æ har litt lyst til å spy, men ikke egentlig; æ vil drikke mer kaffe for å roe nervan mine, men så funke jo ikke det helt som planlagt (sjøl om det e beroliganes, fordi æ ikke har fornuftige reaksjona på nokka som helst i verden).

Æ skulle skrive notata til det innlegget æ skal holde, så æ trakk fram datamaskinen, men det slår mæ at det ikke funke, æ må notere for hånd først, og så kan æ sette alt sammen, sånn at det blir forholdsvis fornuftig, men det kan ikke skje før etterpå. Håndskrevet først, datamaskinering etterpå. Gudan vet koffor det e sånn?

Og så har æ litt lyst til å begynne innlegget mitt på onsdag med «æ e vanligvis ganske skjelven, så det e ikke bare fordi æ e nervøs æ riste sånn,» men æ kommer til å være et aspeløv (ospeløv? ka pokker det nu enn hete) på onsdag, for nu har æ allerede brukt en halv uke på å være mer eller mindre skjelven. Æ håpe det finnes nokka æ kan holde mæ fast i når vi skal holde innleggan, sånn at æ ikke dett ned om beinan mine gir etter.

Men æ skal slutte nu, det e ikke som om æ blir mindre nervøs av å tenke på alt som kan gå galt, sjøl om æ like å være forberedt på alt. (Therese va veldig hjelpsom i så måte, etter at æ brøyt ut med «æ kommer til å dø!» en gang for ofte, va svaret hennes «Neida, du kommer til å bli lemlesta av sinte motstandera, i så stor grad at du skulle ønske du va død, det e mye bedre.» Så, ja, lemlestelse og død.)

Og æ vet fortsatt ikke ka æ skal ha på mæ, eller kordan farge æ skal ha på neglan. Eller ka æ skal si, for den saks skyld.