Æ overlevde! Æ deltok på vin og viten og æ overlevde! Og æ skal slutte å snakke som om det e en skikkelig stor prestasjon, for det e det jo ikke, men jo, når man e mæ så føles det sånn! Katri introduserte mæ med «Og Siri har brukt hele dagen på å si at ho e skikkelig nervøs», så æ vandra bort til bordet og sa «det hjalp!» Det blei neppe særlig mye bedre av at ho også informerte folk om at æ ville ha minst en trussel om juling for å regne det som en suksessrik kveld – «det her e Siri, ho e skitnervøs og masochistisk» e kanskje ikke den rette måten å framstå som et seriøst menneske. Æ va visstnok forholdsvis flink (bortsett fra «men du må jo høre på rådan mine, sa æ ikke at du skulle huske å snakke sakte?»), og folk lo på alle de rette plassan og noen plassa kor æ ikke egentlig forventa at noen skulle le – æ prøvde å holde blikkontakt og ikke bare stirre i arkan mine, og æ e bare litt pinlig berørt over at æ på et tidspunkt sa «kverandre» eller nokka sånt. Det va plutselig en k et sted kor æ bare har h-a, men det va kanskje ingen som hørte det, æ krysse fingran. (Æ va litt frista til å stoppe opp og si «unnskyld, la mæ ta det på nytt», men æ lot være.)

Og æ hadde trua Øystein Vangsnes med at æ kom til å gråte om han trakk fram for mye dommedagsstatistikk om språkdød og sånt, men æ klarte å la være (mot slutten holdt æ dog på å gråte da æ skulle forklare at om en innlemmelse i forvaltningsområdet føre til at en eneste jævla unge lære nok samisk i løpet av tolv år til å bli flinkere enn æ noensinne kommer til å bli, så e det så verdt det at æ ikke kan sette ord på det; æ tror æ avslutta resonnementet mitt med «det e til å gråte av.» Men til mitt forsvar starta æ det også med «æ e følelsesmenneske nok til å si at…» (og så banna æ strengt tatt ikke)). (Og om Holger Raste hadde prata mye mer om kulturell terror e det ikke utenkelig at æ hadde grått en skvett, å, min sørgelige fornorska sjel!)

Snakke om Holger Raste, så va æ nummer to til å holde et innlegg, og han kom til sist, og mens han sto der sa han «det her blir jo som å hoppe etter Wirkola» og det va nesten det fineste komplimentet æ fikk hele kvelden – bortsett fra at æ blei råglad da Gerd Stamsø Munch fortalte mæ at ho syns æ va flink. (Som et kulturinteressert menneske i Tromsø by e det ganske gøy når ho, som æ har observert på ørtenhundre teaterpremiera og dets like, fortell mæ at æ e flink, det va bare det.)

Æ hadde fjerna den fra selve manuskriptet mitt, men Susanne ga mæ heldigvis mulighet til å bruke min forferdelig dårlige «det eneste æ ser som kan være truanes med samisk e at vi kanskje kan være truanes til det meste»-vits. Og folk lo! (For et takknemlig publikum!)

Også tok æ et durabelig, men forholdsvis stillferdig, oppgjør med hele jævla byguttkulturen, men det ane mæ at det ikke va det rette publikummet, æ tror ikke det va så mange bygutta der. Men pyttsann! (Det viktigste e å si det, å vite at du har sagt det.) Og æ hadde plana om å legge ut hele innlegget mitt på bloggen, men så sa faren min «Du må skrive det om til bokmål (hele greia e på dialekt \o/) og sende det til Klassekampen» og seinere sa Øystein Vangsnes «Du kan skrive det om til nynorsk og sende det til Dag og Tid» og æ va litt sånn «…men bloggen min?» sjøl om Dag og Tid kanskje gir litt mer prestisje enn akkurat den her publiseringskanalen..!

Og sånn ellers slo æ fast at æ e litt som en bulldoser når det gjeld muntlig framføring, fordi æ ikke helt klare å slutte når æ først starte, og æ klare ikke å roe ned, sjøl om æ vet at æ burde ta flere pausa og alt det der (æ tror i det minste æ ga folk tid til å le der dem ville le), men æ starte, og så dure æ avgårde, og når æ e ferdig så e æ ferdig. Bulldoser-aktig, altså.

Og tenk at et menneske trodde det va en god idé å bruke gammelmannshersketeknikka på mæ! Æ skulle ønske æ huska ka han sa, sånn at æ kunne sitere det ordrett, for det va så forferdelig – eller i det minste forferdelig teit. Æ satt nu bare der og rulla på øyan. (Seinere oppsummerte æ poenget hannes som «Du e pen, og sikkert flink, men dum». Og svarte «æ skal innrømme at det va et ganske billig retorisk poeng, men æ trodde ikke at noen kom til å ta det alvorlig.» Hvilket vel ikke e en frase fri for hersketeknikka, så ta den, gamling! :D)

Og så hadde æ egentlig plana om å gå på Artur og kjøpe en mojito, men æ havna på 4 roser (æ tenkte en ting men føttern mine gikk som dem bruke likevel), og det va litt fint fordi æ kunne sitte og høre på skuespillera snakke om skuespilling og om alt sånt, mens æ spiste banankake og drakk en latte æ neppe burde drukket siden æ ikke fikk sove, og blei oppringt halv åtte for å være på radioen (æ va blitt advart i går formiddag, så det va ikke som om NRK Sápmi ringte halv åtte og sa «intervju? \o/?»), men pyttsann, æ e fortsatt full nok av «æ overlevde!» til at æ kanskje hold mæ våken ut dagen. Og i morra skal æ til Oslo for å møte (dela av) internettet (for første gang), hurra!