En brodd i sida til alle anledninger

I desember 2002, den 19. tror æ, ramla æ overende, eller, egentlig ramla æ over kneet mitt. To ganga. Og så lå æ i en snøskavle og gråt av smerte, og ringte foreldran mine (takk gud for mobiltelefona) og vi kjørte på legevekta, og verdens slemmeste lege bøyde på kneet mitt og sa «gjør det ondt når jeg gjør sånn?» og æ sa «ja» mens æ gråt litt til og ho svarte «det skal det ikke gjøre» og æ tenkte bare stygge ting om lega, for det gjorde nu en gang ganske ondt. En god stund etter det va beinet mitt, høyre kne, mer eller mindre ubrukelig (æ måtte på do og tenkte «æ klare nu vel såpass» og så lå æ på gulvet og gråt fordi det ikke gikk men heller gjorde ondt – det va ikke den lyseste uka i livet mitt), og sjøl når det slutta å gjøre ondt å stå og gå va det fortsatt fare for at æ kunne trø litt feil og ende opp med absurde smerta i kneet. Og at æ kunne sitte på en fortauskant i tyve minutt og tenke «æ trodde ikke kneet mitt kunne bøye sæ den veien.»

Det førte i det hele tatt med sæ en viss panikkangst når vinteren og snøen og isen kom. Æ kunne gå hjemmefra og til busstoppet (det tar seks minutta på sommeren og maks femten på vinterstid) og ha ondt i leggan i to daga etterpå fordi æ spente alle musklan i nederste del av beinan mine, som om det skulle sørge for at æ ikke kom til å ramle. Det gikk greit på flat mark, stort sett, men e det en ting Tromsø mangle så e det flat mark, så det har i det hele tatt vært ganske slitsomt.

Sjøl om kneet mitt funke på ordentlig igjen, og det ikke har vridd sæ på noen år (æ har svake ankla, men kneet mitt hold stort sett), og den verste panikkangsten har gitt sæ, sir det sæ vel sjøl at det å bevege sæ ute i Tromsø på vinterstid ikke e en spesielt morsom affære.

Poenget va, at for ikke så lenge siden, i fjor vinter, tok æ endelig mot til mæ og tenkte «vet du ka, det her kommer aldri til å gå over, og en vakker dag kommer æ til å brekke nokka på ordentlig og ende opp med å hate mæsjøl.» Så æ gikk hen og kjøpte brodda. Æ tror dem kosta litt under tre hundre krone, men dem har gitt mæ så mye livskvalitet at æ kunne betalt det tidobbelte (æ kunne, men æ hadde ikke gjort det, for det hadde vært sykt overprisa brodda – da måtte dem eventuelt hatt motor, sånn at æ ikke trengte å anstrenge mæ for å gå noen plassa). Det tok mæ litt tid å få broddebruk til å fungere for mæ, fordi det e ikke til å komme unna at dem bråke nokka intenst når man trampe avgårde på bar asfalt, og dela av Tromsø e jo isfri uansett (♥ oppvarma fortau ♥), men nu har æ vent mæ til det. Æ trekk dem på mæ før æ går ut og æ trekk dem av mæ når æ kommer inn (stort sett, litt avhengig av kor æ e og kor lenge æ skal bli), og innimellom der vandre æ avgårde mer eller mindre ubekymra.

Speilblanke nedoverbakka e fortsatt ikke nokka gøy, stort sett, men nu tør æ begi mæ ut på dem, og æ kan vandre gatelangs uten å tenke på nokka anna enn det æ vil tenke på. Og æ blir smilt til av gamle dame, som også kommer trippanes med de bråkate broddan sine. Det e det som e det beste: æ e blitt en del av et fellesskap: Vi som vet vi e bedre enn alle andre fordi vi ikke e redd for å bruke de metodan vi treng for å holde oss på beinan. Det e stort sett mæ og de gamle damen, samt en og anna person som ikke e fullt så gammel, æ vil bestandig smile til de folkan – sjekk ka vi har til felles, liksom.

Men det morsomste e egentlig de damen som ikke e så gammel, dem som e rundt 50 +/-, dem som ser på mæ som om det e nokka galt med mæ, «koffor bruke du, ungjenta, brodda, når æ, som voksent menneske, klare å holde mæ på beinan?» Æ vet ikke om det finnes et godt svar, men man må jo tenke på lårhålsen, jo før jo heller.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s