Fredlaus, igjen (fortsatt rastlaus, fortsatt heit).

Æ va på teater i dag! Og æ skal på teater imorra! Og æ skal på teater neste torsdag! Fordi æ e dritfull av høykultur! … jaaa.

OK da, kanskje ikke, men æ va på teater i dag, og så Fredlaus. En gang til. Fordi Nordlys hadde et abonnenttilbud om billetta til åtti krone. Og æ e blitt litt interessert i ideen om å se teaterstykka flere ganga. Det fascinere mæ, ideen om det, fordi teater liksom e sånt du skal oppleve en gang, og så e du ferdig med selve den fysiske opplevelsen, så det som eventuelt blir igjen e minnan av den – etterlatenskapa, resta – og dem kan man jo aldri stole på. Æ kan i hvert fall ikke det.

Så æ har sett teaterstykka på nytt, noen ganga. Også fordi, som æ sa på twitter, det føles som om det e nokka subversivt i det. Sjøl om æ kanskje ikke tror subversivt e rette ordet, egentlig. Men det e nokka med det å dra på samme stykke for andre gang som gjør at det virke rart, tror æ.

Æ va litt uheldig da, dessverre. Æ tenkte at æ hadde litt lyst til å se publikum også, så æ satt mæ på fjerde eller femte rad, sånn cirka på midten. Men dama rett foran mæ hosta litt, kremta, cirka annahvert minutt. Og noen til venstre for mæ hosta med jevne mellomrom. Og noen rett bak mæ satt og fikla på en brusflaske. Og enten så va det nokka som va litt feil med lyden, eller så satt æ i en slags dødsone, for det va ganske dårlig lyd – særlig va musikken og dialogen av og til jevnhøy, sånn at æ ikke hørte så mye, og diksjonen, særlig i enkelte av dialogan, va heller ikke all verden. Og så satt æ sånn at æ ikke egentlig kunne se enkelte av scenan som foregikk langt fremme på scenen – særlig dem mellom Anders og lillesøstra, og det va synd, for det va noen av favorittan mine. Anders og lillesøstra og Anders og Hilmar.

Hilmar va forresten fortsatt like heit, heldigvis. Og nu oppdaga æ at dialekta til Morten Svartveit, da han spilte profeten Lazarus, hadde noen anslag av det æ tenke på som Karasjok-norsk – en viss Finnmarkssleng, med en anelse samisk som morsmål. Æ frykte egentlig at det mest av alt betyr at han nok burde holde sæ til – den fantastisk vakre – dialekten sin, men æ e jo et menneske som e ganske enkel å glede, så det gjorde mæ glad (språklige finurligheta, altså, der har du tingen sin).

Marius Næss har kanskje vokst litt mer inn i rollen som Anders; æ brukte i hvert fall betydelig mindre tid på å lure på kordan Espen Østman hadde gjort sæ i den. Og det e, når æ tenke mæ om, imponeranes at han klare å spille så overbevisanes når samme skuespiller skal være både lillesøstra og kjæresten hannes (heldigvis ikke samtidig – sjøl om det jo hadde vært litt av en prestasjon for et teaterstykke for unge/ungdom!), at han også får til de endringan, helt uten å kunne skifte kostyme eller nokka – ærlig talt, nesten uten å være av scenen i det hele tatt.

Æ va mer glad i rolletolkninga til Cecilie Lundsholt den her gangen, uten at æ vet om det va nokka særlig forskjell på kordan ho gjorde det sist1, kanskje det e fordi æ har observert ho i virkeligheta siden premieren (les: stalka ho hver gang ho har vært innom 4 roser? …ikke egentlig, bare observert! Fordi æ har øya! Og bruke dem! (æ love, det e bare det)), og at æ knapt kjenne ho igjen. Æ vet ikke ka det e, men kanskje den forskjellen mellom ho scenen og ho av scenen gjør at æ va mer bevisst på karakteran ho spille? Alle karakteran blei litt mer krystallklar fordi det e åpenbart kor forskjellig dem e fra personen. (Nu høres det definitivt ut som om æ har stalka ho, men æ har bare trukket veldig mange slutninga! Eller så prøve æ desperat å forklare nokka æ ikke får grep på – en av de to.)

Æ e dog ikke kommet mæ så veldig mye lenger enn Espen Østman, herregud. Herregud, Espen Østman. For en fyr! Æ elske måten han klare å spille både sympatisk unggutt og drittsekk og nyfrelst mann og alt det andre, æ tror like mye på han uansett ka han sir og hver gang han smile på scenen har æ mest lyst til å smile tilbake (det gjaldt dog alle fire skuespilleran. Se også: Siri e enkel å glede). Æ mene, æ har lyst til å si at han virke så sympatisk, men så tenke æ litt videre og har mest lyst til å si at han virke som en drittsekk, men kanskje ikke bare det, likevel. I am large, I contain multitudes og alt det der (han altså, ikke æ, æ e enkel og billig). Æ har fortsatt lyst til å smile til han hver gang æ ser han, men så får æ mæ ikke til å gjøre det likevel. Men æ håpe han får fortsette på HT lenge, det hadde i det minste gjort mæ glad! (og det e jo tross alt det viktigste!)

Og så en hel masse greier om Anders og Hilmar. Men æ klare ikke sette ord på nokka av det, det e bare.. det va så fint! Anders får, i enkelte scena, være ung på en måte han ikke lenger vil være med foreldran sine, og sjøl om det e åpenbart at Hilmar ikke vet ka han skal gjøre med det, så e han sånn en fin fyr likevel. Øyeblikkan av stillhet mellom de to e virkelig fin, det blir små pausa i et tidvis heseblesende teatertempo. Og Anders og lillesøstra e så søskenaktig, det e nesten som æ kan kjenne igjen mæ og broren min i det, sjøl om ingen av oss har bodd i skogen. Og scenen med lillesøstra og minstesøstra, kor ho e en dukke som Morten Svartveit styre – det vekke mye latter (i hvert fall de to gangan æ har sett stykket), men æ syns ikke det va så morsomt, kanskje æ bare e for villig til å kjøpe ting som dem blir presentert? Om noen sir «det her e minstesøstra til Anders, men vi har bare en kvinnelig skuespiller, så ho e en dukke som blir styrt av den eneste skuespilleren som ikke allerede e i den her scenen» så tenke æ «OK.» Æ tenke ikke «Haha, voksen mann skal være seks år gammel jente.» Æ e sikkert bare for metaforisk og bokstavelig av mæ. (dessuten skulle dokker ha sett smilet hannes, akk.)

Så, ja. Utilfredsstillanes publikum, men det plaga mæ kanskje ikke så mye som æ trodde det gjorde?

Og de to andre teaterstykkan? I morra skal æ se Min duoddarat III og neste torsdag skal æ, selvfølgelig, se En folkefiende. Æ gledegrue mæ til begge dela (som vanlig).

1Æ har litt lyst til å sette inn et billig poeng her om at det sikkert va fordi æ va forberedt på heitheta til Hilmar og at ho dermed ikke blei overstråla av den. Men det virke upassanes, så den får holde sæ i en fotnote – dem e det jo ingen som les uansett!

One thought on “Fredlaus, igjen (fortsatt rastlaus, fortsatt heit).

  1. Tilbakeping: Kor langt ut på vidda kan man egentlig havne? « store verk – med fotnoter – og popmusikk

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s