Lese kaffen som en metafor? Nei.

Æ hadde litt lyst til å skrive: Det nærmeste æ kommer frelse e øyeblikket når1 æ løfte kaffekoppen til munnen første gang. Men det virke nærmest blasfemisk. Dessuten vet æ ikke om æ tør å bruke så store ord om det.

Den andre inngangen æ vurderte va: æ e ikke et menneske som kline med kæm som helst, æ plassere mæ et sted mellom anstendig og prippen2, derfor e det ofte sånn at det nærmeste æ kommer kjærtegn e øyeblikket når æ legg leppan mine rundt koppen med kaffe du lage til mæ.

(æ klare ikke holde fingran unna mæsjøl, e oppfølgeren, æ pirke på mitt eget ansikt til enhver tid; ikke fordi æ e uimotståelig, men fordi æ ikke kan sitte stille. æ tar mæ på leppan, kinnet, øreflippan, æ prøve å memorere mitt eget ansikt, fingran mine vil vite kordan æ hadde sett ut om æ miste synet. Og den eneste gangen noen andre e involvert e når æ drikk kaffen du lage, når æ hvile den halvfulle koppen mot underleppa, lar varmen fra koppen gli inn i fingertuppan, når tungespissen væte leppan og æ kan kjenne varmen fra kaffen som fortsatt sitt i.3)

Æ vurderte å si: Kanskje har æ samme forhold til baristi som folk flest – eller, «folk som faktisk snakke om sånt» e vel rettere – har til frisøra. Den personen du stole på vil ditt eget beste, som kan fortelle dæ ka du treng bedre enn du sjøl kan beskrive det? Æ e ikke sånn: hår voks ut, det har æ aldri tenkt så mye på, men kaffen skal gi mæ sjelefred, da må man stille noen krav, da kan man forvente ett og anna. Æ ber ikke om at enhver kaffe æ drikk blir laga som et forsøk på å frelse4 mæ, men æ tror ikke det e for mye å be om at du legg litt arbeid, litt innsats i det. Æ kreve ikke et kunstverk i hver kopp, det e en uventa bonus, men tenk litt på at æ skal drikke det du lage; æ velge å bruke pengan mine hos dæ, æ blir glad om du gjør en innsats som vise at du sett pris på det.

Eller: Æ velge å slippe dæ nærmere innpå mæsjøl enn nokka anna.

(snakke om hår: æ va hos frisøren for en uke siden, og klipte mæ korthåra igjen (kortere i hvert fall, korthåra va æ vel i utgangspunktet), og æ hadde helt glemt, æ gjenoppdage det hver gang, den følelsen av vind som blås lett mot nakken, når det e trekk kor som helst (i sofaen på C8), og det kjennes som et kjærtegn fra noen, nokka, flau bris og lett nytelse, alt det der)

Men kordan kan man si sånt og fortsatt bli tatt alvorlig? (… som om det e nokka æ tenke på?)

1det skjer hver gang, når-et e berettiget.

2…ikke egentlig ord æ forbind med mæsjøl. heh.

3Det e en skikkelig upassanes vits her om å svelge ting, men æ prøve å unngå den…

4Æ freudian-slippa mæ til å skrive frelske, det hørtes egentlig litt fint ut, en mellomting mellom frelse og elske, med spor av forelske(lse).

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s