Ganske tidlig i mars kladda æ følgende, etter å ha sett Nils Utsi gå forbi De 4 roser æ vet ikke kor mange ganga:

Æ tok mæ plutselig i å lure på om æ noensinne ikke har visst kæm Nils Utsi e. Ikke bare han, forsåvidt, men han som representant for en større samisk kulturforståelse, om man skal være skikkelig pretensiøs – og siden det e mæ det e snakk om, så skal vi være skikkelig pretensiøs. Katti i livet mitt kjente æ ikke til mange av skuespilleran hos Beaivváš; finnes det et år i livet mitt, etter at æ blei gammel nok til å tenke, kor æ ikke forbind bare bra ting med Anitta Suikkari? Har æ noensinne ikke blitt litt glad hver gang æ ser Svein Birger Olsen på scenen? Æ vet ikke, æ huske ikke. Æ e ikke så god på navn, det har æ aldri vært, men æ e ganske flink med ansikt, og æ vet ikke om det finnes et tidspunkt i livet mitt kor ansiktan til de her skuespilleran ikke har vært en del av det æ anser – og anså – som finkultur. Æ vet ikke ka det første teaterstykket æ så va, sånn bortsett fra at det va «Ganda ja golleloddi», men at det va på et så tidlig tidspunkt i livet mitt at æ aldri i verden huske det av mæsjøl, æ har bare blitt fortalt det. Æ vet bare at æ leste – og anmeldte – boka om historien til Beaivváš, æ bladde mæ gjennom siden, og da æ kom til bilda fra den forestillinga va det som å treffe gamle slektninga om igjen.

Det e det som e så fint med å ha vokst opp som mæ, med ressurssterke foreldre som ikke nødvendigvis tenke så mye på om et teaterstykke e aldersmessig passanes. Æ blei ikke veldig traumatisert, men æ har fått en masse opplevelsa gratis, fra tidlig av; ting æ huske nu, bare såvidt, men likevel, og æ kan nesten si at æ har fulgt Beaivváš i femogtyve år, sjøl om det vel egentlig ikke har vært bevisst – om man kan si det sånn – i mer enn kanskje ti-tolv år.

Og det beste med å dra på forestillinge nu, bortsett fra gleden i å se alle de her skuespilleran som æ bare har positive konnotasjona til, uansett kor mye slemt æ måtte finne på å si om stykkan dem spille i, e å se de ungan som e like gammel nu som æ va da, å se at dem kanskje ikke skjønne så mye, men at dem ser på likevel, og vite at det e ting på gang der, i dem, enten dem vet det eller ikke. Det e fantastisk.

Men så hadde æ ikke så mye anna å si, og kom aldri så langt som til å trykke publiser. Men nu har æ sett «Min duoddarat III» (Våre vidder III). Og æ treng å holde fast på den generelt positive Beaivváš-følelsen, for den har æ mista akkurat nu. Rett etter forestillinga tvitra æ «… Æ trodde ikke det va mulig for et Beaivváš-stykke å være dårligere enn æ forventa, men det ser jammen mæ ut som om dem klare det også!» og «Æ tror «Fredlaus» – med et kjernepublikum på under tyve – va mer subtilt enn «Min Duoddarat III.» E vi sama virkelig så dum? Virkelig?»

Det va like subtilt som ateismen til Christopher Hitchens; det va forsiktig antydanes som J’accuse-brevet Émile Zola skreiv; æ kunne fortsatt, men æ e skikkelig dårlig på å komme på sånne eksempla. Det snakka om ting vi neppe blir ferdig med med det første, men på måta som ikke gjør nokka til et bra teaterstykke. Det minte mæ mest av alt om «20 Teddy uten filter», bortsett fra at «Min duoddarat» i enda større grad blei presentert som nokka nytt også, nokka som folk i dag kunne kjenne sæ igjen i, og ikke bare som et lite nostalgihelvete.

«Min duoddarat» handle om reindrift, og om gruvedrift, om staten og om samefolket, om motstand og motvilje, det handle om Áslat (Aslak) som skal gi opp reinflokken sin og om Mons som nekte å gi opp sin. Om jenta – Elle – Áslat kanskje vil ha og den norske venninna hennes Solveig. (I klartekst, i fall dokker e skikkelig lite intertekstuell: Kautokeinoopprørets hovedpersona og dama til Peer Gynt (antar æ).) Og oppdateringa av historien – så vidt æ vet, siden æ va fire måneda gammel da den forrige versjonen av stykket blei spilt i Tromsø – består hovedsaklig i inkluderinga av nye media: youtube, internett, muligheten til å spre alt globalt, fort som mulig. Folk ser dæ, uansett ka du gjør, og overvåkningssamfunnet kan føre til at også overgrep blir sett.

Det e, om dokker unnskylde mæ språket, et jævlig banalt og billig poeng, og virkelig ikke nokka å bygge en feiring av tretti års teaterhistorie på. Eller kanskje e æ bare ikke ČSV-blodig nok? Kanskje e æ for lite opptatt av miljøvern? Kanskje e det foreldran mine sin feil fordi dem aldri meldte mæ inn i Blekkulf-klubben? Og kanskje har æ et for fornuftig forhold til nye medier til å tro at det hadde fungert som det gjorde på scenen?

Om æ skal være gavmild, tror æ en del av problemet, i hvert fall for min del, ligg i at stykket blei spilt på hovedscenen på Kulturhuset i Tromsø, og at vi satt ganske høyt opp i salen (ikke veldig høyt, men rad 13), og det va et stykke som mangla fakter – man kan ikke skrive fakter på dialekt for da blir det fakta og da blir det feiltolka – store nok til å bære så langt. Det hadde passa på Scene øst på HT, eller på Rådstua, det hadde kanskje vært bedre om dem valgte en mindre scene og heller spilte i Tromsø i noen flere daga. For det e ikke til å komme unna at det va absurd mange publikummera tilstede, til Beaivváš-stykke å være. Stemman hadde virka litt større – bortsett fra joiken til Iŋgor Ántte Áilu Gaup va det ikke enorme musical-talenta å skryte av – og kanskje hadde samspillet virka litt tettere. For æ blei fortalt at Áslat og Elle ville være sammen, men det så ikke sånn ut. Teddy Millmoor (aka Lasse J. Kvernmo aka Sáivu) evna ikke å overbevise mæ om at han hadde tenkt nokka som helst før han handla, så æ måtte bare anta at han handla sånn fordi det va det eneste rette for han der og da.

Æ likte gamlingan (gammel relativt sett: eldre enn mæ, yngre enn pensjonsalder – det e ganske god plass innimellom der), selvfølgelig, æ blir glad av ansiktet til Nils-Henrik Buljo og hver gang Svein Birger Olsen og Egil Keskitalo dukke opp kommer den der følelsen av «*beroliget utånding* ja.» Kanskje problemet ligg der? Det finnes ikke unge skuespillera i Sápmi som kan stå komfortabelt og selvsikkert nok på en scene sammen med dem? Æ vet ikke, men det e jo i så fall et utrolig dårlig tegn for framtida til samisk teater, så æ håpe ikke det e sånn.

Æ e bare… æ e skuffa. Skikkelig. Fordi folk har sagt at det her stykket e bra. Fordi anmeldelsan va bra. Fordi Nils Gaup har regissert og folk snakke om Sáivu (aka aka) på måta som gjorde at æ tenkte at kanskje han kan fungere, kanskje han kan få det til, men nei. Det hele va langt unna det æ hadde håpa på og absolutt ikke som forventa. Og om dét e klassiske samiske sanga, en del av teaterhistorien, nokka som har vært med folk siden den første gangen det blei framført, nokka dem har huska siden siste forestilling i 1983, så virke det ikke som for mye å forvente at en eneste en av sangan skulle satt sæ fast i hjernen min. Men nei, ikke det heller. Tekstan va forglemmelig, melodian va ikke spesielt betydningsfull, og om det der e Beaivváš på sitt beste kan dem like gjerne grave en gruve i Kautokeino heller enn å skulle bygge et permanent teaterbygg.

(OK da, ikke helt, men det retoriske poenget va så deilig at æ ikke klarte å la være)