Æ e plutselig ute av stand til å skrive om ting som ikke e teater?

Æ vet ikke helt ka slags forventninge æ har til «En folkefiende», dem variere mellom «det blir neppe nokka særlig» og «… æ tror det her kan bli gøy.» Det e vanskelig det der, men samtidig e det litt fascineranes, nu har æ observert skuespilleran i ikke-skuespillanes situasjona en god stund1, så det blir interessant å se dem i rollan, å se om det endre min oppfatning av dem og av stykket. Æ vurdere å lese stykket på forhånd, det har æ ikke prøvd før, så det virke som nokka æ har lyst å prøve mæ på.2 Ida sir at ho syns det gir ho nokka mer, men æ vet ikke om det kommer til å fungere for mæ, det kan hende æ bare heng mæ opp i alt dem har gjort annerledes – og ut fra det æ har forstått så e det ganske mye som e annerledes. Eller kanskje æ blir imponert over alt dem har gjort?

Ulempen med «En folkefiende» e at æ ende opp med å kalle den Et folkeeventyr, fordi HT har hatt altfor mange En/Et-stykka på plakaten i det siste, og et folkeeventyr høres mye koseligere ut enn en folkefiende. Av og til blir det En drømmefiende, men det e stort sett bare på tidspunkt æ virkelig ikke burde være våken.

Men det e i bunn og grunn ikke så farlig ka dem nu enn gjør med stykket, æ tør vedde på at æ kommer til å like Nils Utsi uansett, og æ kommer til å bli glad av å sitte og se på Marius Lien (enkel, enkel sjel som æ e), og dem har bygd en elleve meter høy konstruksjon (tror æ det va?), æ finn sikkert nokka å feste øyan på, men det hadde vært fint om æ likte det skikkelig godt, om det va et stykke som treff mæ. Æ krysse fingran.

Dessuten glede æ mæ til å vurdere hypotesen min. Den går som følger: æ foretrekke å se på teaterstykka på mindre scena. Mine favoritta i det siste har vært «Velkommen» og «Chet Baker spiller ikke her», og sånt, æ tror det siste HT-stykket på Scene Vest som æ virkelig likte va «Cabaret». Og det va i 2007. Kanskje æ foretrekke teaterstykka med en større grad av nærhet mellom publikum og skuespillera, fordi økt intimitet faktisk gjør mæ mindre oppmerksom på den fjerde veggen. Æ like å sitte nært nok til at æ kan se på detaljan i ting, nokka sånt. (Det va en ting som plaga mæ med «Min duoddarat III» – alt føltes så uklart, alt blei så dust – som i pastellaktig, ikke teit – lyssatt, det va liksom ingenting å gripe tak i, og det fungere kanskje ikke for mæ?)

Æ vet ikke, men æ glede mæ til å se det, litt i hvert fall, når æ ikke e travelt opptatt med å grue mæ. (Æ, bare, kan æ be om en ønskereprise på «Cabaret», sånn at æ kan bruke den som den smaksrettende sorbeten mellom måltidan? Sånn e teater når du syns det e fint, rekalibrer, nu e du klar for å utsette dæ for nye ting)

Men æ fikk litt større forhåpninge da æ så bildan HT har lagt ut på sida si på facebook – delvis fordi æ va skikkelig fornøyd over at æ kunne slå fast at han der fyren æ har sett noen ganga og lurt på kæm e, e regissøren (æ like å vite ting), og delvis fordi det ser.. æ vet ikke, det ser hyggelig ut, egentlig. Høres det teit ut? Ja, sikkert. (Nu har æ lyst å sitere Waltman igjen, men om mæsjøl denne gang: Do I contradict myself? Very well etc)

1(DET E IKKE MIN FEIL AT HALVE HT-STABEN HAR BESTEMT SÆ FOR Å HENGE PÅ 4 ROSER OG AT Æ HENG DER MINST LIKE MYE SOM DEM – det e ikke stalking så lenge æ va der først. Og æ e same, vi har bestandig vært overalt først. Bortsett fra i atomkraftverk.)

2(det vil si, æ tror æ hadde lest… Frøken Julie? før æ så den i en Beaivváš-oppsetting (eller, det va kanskje ikke dem, det va et anna samisk teater – æ huske ikke), men det gjelds ikke. fordi æ sir det. (fordi det gikk for lang tid mellom lesing og seeing, fordi æ hadde den på pensum, etc etc))

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s