På lørdagsmorran tok æ bussen til byen, halv ti, og på bussen traff æ May-Lise. Det første May-Lise sa da ho så mæ va «æ visste du kom til å være her.» Og æ smilte og vi snakka om påskeferie og sånt, fine ting.

Æ får høre det av og til, en gang i blant, med jevne mellomrom – «æ visste du kom til å være her,» som oftest på bussen, men av og til ellers også. Og ikke på sånne plassa kor man med sikkerhet kan anta at æ kommer til å være (det e ikke så ofte noen sir det om dem kommer inn på 4 roser og æ sitt der (her)), men steda kor man kunne bli genuint overraska over at vi plutselig va, samtidig.

«Æ visste du kom til å være her,» og det e nokka beroliganes i det. Det e visstnok det æ arva hos grandonkelen min (tror æ det va).