«skal se den satans jævelen som skal hindre oss i det»

I dag når æ våkna va nokka av det første æ tenkte på «Skiltskytter.» Som i sangen fra Totalteatret, fra forestillinga «Siste kveld med mamma» – som æ tror at æ aldri kommer til å tilgi mæsjøl for at æ ikke fikk sett da dem spilte det – uten at æ nødvendigvis kan si akkurat koffor det va det første æ tenkte på. Men jo, æ dusja og nynna på de linjen æ på stående fot huske av den. Og så har den surra og gått i bakhodet hele dagen, helt til æ endelig fikk knødd mæ og datamaskinen og internettet og youtube i en vakker ansamling som gjorde at æ kunne høre på den.

Så æ hørte på den fire ganga på rad, sånn cirka, mens æ satt og smilte for mæsjøl – for det e altså en genialt ironisk låt. Om du mot all formodning ikke har hørt den før:

Og på et tidspunkt tok æ mæ i å tenke «æ håpe vi ende opp med samiske skilt i Tromsø, sånn at vi kan si «nu jävlar, se om dokker treff sjølfølelsen vårres når dokker angrip det jævla skiltet»!» og så beit æ mæ i det, fordi æ plutselig kom på kordan det va, første gangen æ va i den nye samiske utstillinga til Tromsø Museum – Sápmi, en nasjon blir til – og så skiltet fra Kåfjord.

Æ fulgte med, æ som alle andre, mens dem malte det ene, skøyt det andre, stjal det tredje, skøyt det fjerde, teppebomba det femte, og så videre, og så videre i en endeløs lang rekke av hatefulle ytringa som ikke egentlig traff, fordi det va så teit. Men æ tror ikke æ tenkte over det, før æ sto der foran det her jævla skiltet og så på alle kulehullan – som jo ikke e kulehull, men kulebulka – og ikke helt visste kor æ skulle gjøre av mæ.

Det va til å gråte av – men æ klarte nu å la være, siden æ va på museumstur sammen med en haug med folk æ studerte med – men ikke egentlig fordi det treff sjølfølelsen min, men fordi æ ikke kan skjønne at noen kan være så forblinda av hat at det virke som en ting man burde gjøre. «Man må for faen kunne lese skilt uten å trenge tolk» syng Totalteatret og tanken på at det finnes folk, ikke der ute i verden, men her, så nært, som tenke det, og mene det, e skikkelig skikkelig rar og fremmedgjøranes.

Og nei, æ tror ikke at det kommer til å treffe sjølfølelsen min, om Tromsø nu blir innlemma og får samiske skilt – kor det samiske navnet står øverst eller nederst, alt ettersom kordan dét går – og dem blir skutt på. Men æ kommer til å bli enda litt mer obs på at æ ofte går rundt og e synlig samisk, æ kommer til å være enda mer bevisst hver gang æ går forbi røykebua til Jernbanestasjonen og den e full av folk som drikk øl, æ kommer til å lure på om det her e dagen æ ende opp med at noen kaste slengbemerkninge æ ikke høre fordi æ stort sett har musikk i øran. Æ kommer til å bruke enda litt mer tid på å være forberedt på at noen e klar for å hate mæ bare fordi, uten at det kommer til å hjelpe i det hele tatt, fordi de her tingan bestandig skjer hver gang man minst vente det.

Det e som den gangen æ va i Washington DC og gikk på NMAI, National Museum of the American Indian, og plutselig blei konfrontert med en vegg av mer eller mindre døde språk (Her e en link til bilda på flickr med teksten «we are the evidence», så kan du se på det i cirka femti forskjellige versjona). Æ hadde vandra rundt i museet med en ganske konstant klump i halsen, og da æ kom til den veggen der brast det nesten. Det va overveldanes å stå der og se på alle språkan – som bare e alle språkan man vet har eksistert – og vite at nesten alle e utdødd, at det knapt finnes håp for noen av dem, at det e et fåtall folk som bryr sæ med å ta vare på dem.

Og det e ikke som om vi/man kan tvinge noen til å bry sæ om et språk dem ikke kan, men man må for faen kunne ha et skilt på språk som fortsatt brukes uten at det blir skutt på. Om det e for mye å kreve av et sivilisert samfunn, e det så definitivt ikke vi som e problemet. «Vi kreve respekt for det som vi e, e det så satans mye å forlange?»

4 thoughts on “«skal se den satans jævelen som skal hindre oss i det»

  1. Da min bestemor ble dement, så glemte ho det meste ho hadde opplevd og lær i «voksen» alder. En av konsekvensan av det her, som egentlig va værre enn at ho glemte oss barnebarna, va at ho glemte norsk.

    I birtavarre fikk ikke pappan min og de fleste av søsknan hans prate samisk. De eldste kunne nokka, og det ble dermed kun dem bestemor kunne kommunisere med. (Og æ e veldig veldig glad for at eldrehjemmet i kåfjord har ansatte som prate samisk!)

    Det e kjipt å se en gammel dame som fortvilt prøve å prate med slekta si, korpå nesten ingen skjønne ka ho vil. Det e ekstra kjipt når du vet at hadde det ikke vært for en prest og en lensmann og noen andre kjipe autoritetspersona, så ville foreldran dine kunne samisk, og prata det hjemme med deg når du vokste opp.

    Det blir enda værre når det så kommer en haug med folk som prøve å gjøre det meste dem kan for å videreføre irrasjonelt hat mot akkurat det her språket.

    Nu e æ ikke den eneste som har opplevd nåkka som det her – med tanke på at æ har rundt tredve søskenbarn på den her sida av slekta ville det vært litt rart, og vi e jo bare ei av ganske mange slekte som mista språket – bare i kåfjord.

    Den eneste fine tingen som egentlig kom ut av den her situasjonen – og «fin» e vel å ta litt i – e at de færreste har argumentert mot samisk på samme måte (til ansiktet mitt, vel og merke. Dem e vel sikkert idiota enda.) etter at æ fortell dem den her historien. Mange glemme vel at det faktisk har en innvirkning på livan til folk, og at det ikke bare e snakk om å ville ha litt annerledes skilt i gaten.

    (eventuelt glemme dem at det finnes menneska som blir litt på gråten når dem skal snakke i det store og det breie om kor kjipt og unyttig samisk e. :P )

    • Ja, æ e utrolig takknemlig for at æ fikk vokse opp med foreldra og besteforeldra som snakke/snakka språket, uten større om og men, men det e skummelt å vite kor lite som skal til for at æ ikke hadde gjort det. (Det kunne holdt at besteforeldran mine bodde på andre sida av elva, det skal liksom ikke mer til.)

      Og det e det dem ikke forstår, alle de her idiotan som krangle på at vi ikke e fornorska lenger og derfor må slutte å si at vi e offer: folk på vårres alder blir kanskje ikke aktivt fornorska, men vi sitt fortsatt igjen med alle etterdønningan, i større eller mindre grad – og æ har enda tilgode å finne den magiske reset-knappen som løse akkurat det.

      Men hei, sjølfølelsen vårres heng i hvert fall ikke sammen med noen få, små kommuneskilt – så det e jo dem det e synd på:D

  2. Tilbakeping: Det e dem som e få og det e vi som e mange « På vei mot Riddu Riđđu 2010

  3. Tilbakeping: Skiltskytter, sinne, Siste kveld med mamma og alt samisk. Som vanlig. « store verk – med fotnoter – og popmusikk

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s