Siri fundere på ting ho ikke kan: svenske samer

Med et ekstra tydelig forbehold om at æ ikke vet ka æ snakke om i akkurat det her tilfellet:

I løpet av la oss si det siste halve året eller deromkring har æ innsett en ting: Æ vet ingenting om svenske sama. Æ innså jo også at æ vet sørgelig lite om Sverige sånn i det store og det hele, men når det gjeld samiske forhold i Sverige e æ helt blank, bortsett fra at æ vet at dem e enda færre enn det vi e.

Det e et knapt år siden æ første gangen hørte at reindriftssama i Sverige blei tvangsflytta den gang da (som aldri e så lenge siden som vi gjerne skulle lata som – huske du den gangen det fortsatt va legitimt å fortelle samevitsa i all offentlighet haha, så rart dem snakke), og ja, det overraska mæ, fordi tvangsflytting – det va sånt dem gjorde med indianera tidlig på 1900-tallet.

Uansett, æ har prøvd å forholde mæ til min egen uvitenhet, æ har prøvd å plukke opp det æ kan av kunnskap fra der den dukke opp – æ e fortsatt på jakt etter en svensk samementor, om noen vil melde sæ frivillig – hvilket jo e litt rundt omkring, når man e på internett. Æ har prøvd å forstå samebyan og inndelinga, uten at æ e blitt klokere på akkurat det, men nu vet æ at det e 51 av dem (ifølge wikipedia, som man jo kanskje ikke skal stole på bestandig, men…).

Æ har prøvd å forstå skillet mellom samiske reindriftsutøvera og samiske ikke-reindriftsutøvera i Sverige, hvilket æ tror æ har plukka opp e hakket mer komplisert enn det e på norsk side (muligens heng det sammen med samebyan og sånt, der e æ fortsatt blank). Men så har æ jo måttet forholde mæ til å være ikke-reindriftssame på norsk side en god stund, og har opparbeida mæ et visst forhold til same med språk og same uten språk, og same i by og same med rein og alle de her tingan.

(Sidespor: æ har lært mæ – stort sett, håpe æ – å forholde mæ til at min måte å være samisk på ikke e fasiten, eller en spesielt vanlig måte å gjøre ting på, fordi det e blitt ganske tydelig, men den e legitim, og på mange områda også nokka som tidvis føles som en del andre sama ikke har tenkt på før/måttet forholde sæ til.)

Poenget e uansett at æ har prøvd å plukke opp lærdom der æ finn den, sjøl om det e vanskelig (fordi æ ikke vil stille for dumme spørsmål, fordi æ vet kor kjedelig dem e (og fordi æ e litt lat)), så da æ fant bloggen Dåtid Nutid Framtid tenkte æ «hurra» og abonnerte sporenstreks på den, sjøl om æ leste de innleggan som va kommet så langt og stort sett tenkte «…æ skjønne ikke?» (det handle om reindrift, i Härjedalen (som æ ikke vet kor ligg, fordi æ sug på geografi), det e snakk om en eller anna rettsprosess, det e snakk om en mulig påtvunget nedleggelse, kanskje?)

Men så tenkte æ jo også «å skjønne litt e bedre enn å skjønne ingenting» så æ fortsatte å lese. Og blogginnlegget Jag är positiv! likte æ (bokstavelig talt også, fordi wordpress e fint sånn), fordi Tanja Nordfjell skreiv

Jag skriver precis hur jag känner och det får ingen anklaga mig för, för ingen annan än jag vet vad jag känner! Jag skriver som det är, hur brutalt det än låter. Allt kan inte alltid låta så himla fint bara för att det ska låta bra. Man måste kunna ventilera det som är jobbigt och inte bara det som låter bra utåt. Jag hoppas att jag kan få fortsätta att skriva mina inlägg från mitt hjärta och dela dem med er läsare nu.

Og sånn bortsett fra at æ aldri kunne ha skrevet det på svensk, så e det jo nokka æ sjøl kunne sagt. Men i motsetning til Tanja og Sáminuorra og bloggen, så e æ så utrolig heldig at æ knapt har fått en eneste negativ kommentar i hele min bloggertilværelse. Det e nokka æ fundere på, av og til, for det e ikke spesielt logisk: så mye eder og galle som folk får sæ til å spy i diverse kommentarfelt, burde dem jo kunne klikke sæ inn på bloggen min og spre litt her også – men dem har enda ikke funnet mæ (bank i bordet!) og æ har sluppet unna. Og det e fantastisk! Men av og til føles det som om æ sitt gjemt bak dialekta mi (og andre unnslippelsesstrategia) og lar alle andre få det dem måtte få slengt etter sæ, og det e litt rart.

Men det va uansett ikke det som va poenget, poenget va de svenske saman og alt æ ikke vet. Men alt æ lære, litt etter litt. Og æ heie på Tanja og Sáminuorra og sikkert Härjedalen også, så det kommer sæ – kumulativ læring e saktegåanes, men viktig!

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s