teater og hysteri i arktis

I går så æ «Arktisk hysteri» på HT, med Sara Margrethe Oskal, Kristin Solberg og Anitta Suikkari. Æ vet ikke helt koffor æ trodde stykket va på samisk – sånn bortsett fra at det ikke hadde vært så unaturlig – men det va mest på norsk, med innslag av flerspråklig kakofoni. Æ likte det, sjøl om det prøvde å bite over for mye. Man kunne kanskje sagt at det va mangefasettert, men æ syns det implisere en grad av vellykket mangefasettering dem ikke nødvendigvis fikk til.

Det va likevel en tilfredsstillanes teateropplevelse, og – for å fortsette matmetaforan – det ga mer tyggemotstand enn «Min duoddarat III.» Æ likte at programmet inneholdt en litteraturliste, og inkluderinga av tekstan i stykket. (og æ blei distrahert underveis av en tanke om at man, som en viss form for kulturinteressert same, har en følelse av at man burde ha lest og ha oversikt over all den historiske litteraturen som fins om oss – og at det e en ganske rar idé, for æ kan ikke helt tenke mæ at nordmenn har samme tanken?)

Stykket va ganske oppdelt, og det va ikke så enkelt å se kor det kom til å ende – hvilket jo i og for sæ e positivt, men likevel va litt vanskelig å forholde sæ til – og i noen segmenta ramla æ ut etterhvert, fordi æ syns dem blei litt for lang, men det va mye i det som sitt igjen, som æ tror kommer til å vende tilbake ved seinere anledninge. At æ kan se andre ting, lese en bok, høre et stykke musikk, og trekke linja tilbake til det æ så i «Arktisk hysteri» – det blir del av en kumulativ kulturopplevelse, sjøl om det kanskje ikke va fullkomment i sæ sjøl.

Og æ vet ikke om det e æ som e blitt for pretensiøs for mitt eget beste (om æ nu ikke har vært det hele veien), men det føles mer givanes – og kanskje tilfredsstillanes, i lengden? – enn å se et stykke som e en pakkeopplevelse du ikke tenke på etter at du har pakka det bort.

Dessuten kjente æ igjen en tekst av Rawdna Carita Eira, den om slaktinga, æ e ganske sikker på at den – eller i det minste en versjon av den – va på trykk i Kuiper for noen år siden. Så den kumulative kulturopplevelsen starta allerede mens stykket va underveis, og det e sånn æ like det. (æ vil si nokka om de tre skuespilleran, men æ får ikke til å formulere nokka om det – æ kommer ikke lenger enn til at æ like dem, alle tre, både sammen og hver for sæ, og æ kan ikke egentlig tenke mæ en anna kombinasjon av skuespillera, så. Ja. Det e der æ ende opp.)

I andre samenyheter: æ har for første gang på lenge brukt penga på musikk på iTunes, fordi æ ga etter og innså at æ ville ha Rolffa på iPoden min. Ulempen e jo at æ e ute av stand til å ikke nynne på «Gulatgo mu?» særlig «hallo hallo»-delen. Særlig om æ faktisk skal si hallo. Akk ja.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s