kor teit kan man egentlig være?

Æ fikk kjeft av Ida – bare ikke egentlig kjeft, men en påpekning om at det e nokka æ gjør veldig ofte – fordi æ til stadighet sir at æ e teit, også fikk æ beskjed om at det e veldig teit å si at æ e teit, så da e æ vel veldig teit som sir æ e veldig teit og så tenkte æ litt til på den tautologien og så eksploderte hodet mitt, men sånn innimellom der et sted tenkte æ på det, på ordentlig.

Og nu skulle æ si at æ tror ikke egentlig at æ e teit, men. Det æ tror e at æ ganske ofte e barnsligere enn alderen skulle tilsi, æ e mindre alvorlig enn æ burde være, æ e i det hele tatt ikke gammel nok til å være nesten tretti (fordi æ har vokst opp med at tretti e voksent og æ e mye, men voksen e æ ikke), fordi æ oppføre mæ tidvis/ganske ofte/stort sett hele tida som om æ e kanskje tyve.

Og på mange måta virke det sikrere å si at æ e teit, å påpeke det, heller enn at folk skulle finne på å tro at æ oppføre mæ på en måte som passe til alderen min (fordi det finnes folk på min alder som e gift og skilt og har barn, og det kan æ ikke tenke på for lenge av gangen for da får æ hodepine) og bli skuffa første gangen æ bryt ut i latter fordi noen sa nokka som kan tolkes på den skitne måten og det va det første æ tenkte på.

Æ tror ikke æ e teit, hele tida, æ tror æ e smart, æ tror æ kan si smarte ting, æ tror æ har havna i en situasjon kor æ tidvis evne å se ting på måta det ikke finnes så mange andre som kan se dem på (minoritetsprivilegie, det der), men av og til oppføre æ mæ fortsatt som en fnisate fjortis som ikke e interessert i anna enn ka som får mæ til å le høyest. I valget mellom å være deltakanes og upassanes havne æ foruruliganes ofte på den mindre høflige linja, sjøl om æ for all del tror (vet) at æ også kan være et empatisk og sympatisk menneske.

Dessuten e det ganske vanskelig å prøve å tro at man ikke e et skikkelig teit menneske når man klarte å nå et nytt lavmål for teit tankegang. Sukk. Men sånn generelt sett vet æ at æ også kan være ikke-teit, men æ foretrekke at alle andre oppdage det gradvis og blir positivt overraska heller enn å forvente at æ e det hele tida.

Det her e forsåvidt det teiteste blogginnlegget æ noensinne har skrevet, så det virke som både sjøloppfyllanes profeti og sjølmotsiganes utsigelse.

12 thoughts on “kor teit kan man egentlig være?

  1. Æ like bloggen din, @Gaski!
    Føltes også naturlig å svare på dialekt, men litt rart å skrive dialekt sida æ stort sett skriv på bokmål. Like måten du klare å kombinere dialekt på et forståelig vis med humor :D
    Innlegget va kanskje litt teit, men artig!

  2. «Teit, men artig» e den kombinasjonen æ oftest satse på, så takk:D Og nu har æ skrevet dialekt så lenge at æ føle mæ som den metaforiske oksen i porselensbutikken hver gang æ skal prøve å formulere mæ på mer normerte forma, så vi slit alle med vårt!

  3. Nu har æ tenkt på innlegget ditt siden æ leste det i går. Vel, iallfall innimellom, det har liksom poppa opp i hodet mitt (Se for dæ en popper, som danse inn i hjernen min mens han les blogginnlegget høyt)

    Men ja. Tenkt. Æ trur liksom at den teitheta kanskje e ei slags menneskelighet? Æ trur ikke at man kommer til å vokse av sæ trangen til å le av innuendo, og e det ikke bare bra at man kan la sæ more av små ting?

    Ellers kjenne æ mæ veldig igjen i det du beskriv, for det e den her slåanes følelsen av at man faktisk nærme oss tredve (ja, herregud, du sa «nesten tretti» D:) og at så mange man kjenne blir jurista og lega og gift og skilt og småbarnsforeldre og whatnot. Og så sitt man der, og e ikke ferdigstudert en gang og tenke «jobb?», «voksen?», og lignanes.

    Men teit? Næhæi! Ikke det innlegget her heller. Æ syns mange av de tingan du beskriv som teit e del av det som gjør dæ til så godt selskap, og æ trur at alle som kjenne dæ skjønne at du har både empati, sympati og modenhet helt uavhengig av ka som får dæ til å flire høyest ^_^

    • Men det e kanskje det som e kjernen i det, at min menneskelighet i sin grunnlegganes form tidvis e veldig barnslig (og teit); og æ tror ikke det gjør mæ til et menneske folk ikke like, men æ vil at det skal være nokka dem vet fra begynnelsen av. Så får det heller være at det sikkert finnes folk i verden som tror at æ e bare fjasate og teit, fordi dem ikke kjenne mæ så godt at æ har rukket å være intelligent i demmes retning enda.

      Og det e jo synd da, om æ skremme folk unna en gang i blant, men det e kanskje bare sånt man må leve med:)

      • For min del hadde æ et førsteinntrykk av dæ som et intelligent oppegåanes litteraturmenneske. Kanskje fordi æ blei kjent med dæ på Ordkalotten?

        Men æ skjønne trangen til å annonsere teithet for å senke forventningen ;) Da æ reagerte på Twitterannonsering av teithet va det mer en sånn «Jammen, du må ikke føle dæ teit, du e jo så fin! >.<"-reaksjon.

        • Uhm, ikke det at førsteinntrykket ikke va varig. Det hørtes ut som om æ mente at æ bare trudde det pga Ordkalotten, men det va jo ikke det æ ville si!

          Mente vel egentlig å si nokka om at førsteinntrykk kan være kontekstbasert, og at æ dermed ikke kunne uttale mæ om korsn førsteinntrykk andre gjorde sæ!

        • «Æ trodde du va intelligent, oppegåanes og litteraturinteressert, men så blei æ kjent med dæ!»? :D

          Og æ kan vel alltids være fin også, men æ like ikke at folk skal gå rundt og tro sånt om mæ! … :D?

          :P

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s