Teit i går, venneløs i dag – det her blir bare bedre og bedre!

Æ skal slutte å innlede alle blogginnleggan mine med «æ har tenkt på en ting i det siste,» for det høres ut som om æ bare tenke på blogginnlegg hele tida, men det æ egentlig gjør e jo at æ har en halvfundert tanke og så må æ skrive den ned for å se om det e nokka vettig i det, og om æ først har skrevet nokka ned så kan æ like gjerne kaste det ut på internett sånn at hele verden kan lese det. (Snakk om bloggmanifest…)

Men den tingen som æ har brukt litt – eller egentlig ganske mye – tid på å fundere på, før æ innså at æ ikke helt vet ka æ tenke om det, va vennskap. Æ antar æ ikke e den eneste personen i verden som en sjelden gang møte folk for første gang og ganske raskt tar mæ i å tenke «æ tror vi kunne vært [skikkelig bra] venna»? Æ mene, man treff jo folk man kommer godt overens med og sånt, venners venna som e hyggelige folk og alt, men når man treff et menneske man virkelig tenke at «du og æ» og det uten at man egentlig kan sette fingeren på koffor?

Det e forvirranes, for mæ (fordi det ikke finnes den ting i verden æ ikke klare å gjøre unødvendig komplisert, helt uten å prøve – setningskonstruksjona inkludert, ja), fordi æ ikke i det hele tatt skjønne kordan man kan treffe noen for første gang og i løpet av det første møtet bli så godt kjent med dem at det ikke virke rart å spørre om dem vil gjøre nokka anna sammen seinere (snart, med en gang – fordi æ e utålmodig. Æ e bare høflig nok til å vite at «du va et skikkelig gøyalt menneske å prate med, skal vi drikke kaffe sammen og snakke mer imorra? Og dagen etterpå? Og dagen etter det? Helt til æ får slått fast enten at du e en person æ vil ha som venn eller at du egentlig e en dust fordi æ fortsatt e grunnlegganes mistroisk?» ikke e en god måte å få folk til å ville bli bedre kjent med dæ – med mindre dem e av den typen, i hvilket tilfelle æ hadde blitt litt skeptisk). Æ vet generelt sett ikke kordan man kunne spørre venners venner om dem vil gjøre nokka sammen, uten den felles vennen, men.

Men andre ganga! Andre ganga så treff du folk helt tilfeldig, og så e dem hyggelig, og plutselig har du møtt dem bare tre ganga i løpet av en ganske lang periode, men likevel går samtalan skikkelig fint. Eller så blir du endelig, tilfeldigvis, kjent med noen du har visst om en stund, og så ende man opp med å være helt nyforelska, men uten at man e forelska, sånn. Det e bare så fint å prate med den her personen at det e trist når dem går, at man ikke vil gi slipp på hverandre, at samtalan virke som om dem kan ha endeløst potensiale – den ene digresjonen tar den andre, og man blir kjent med hverandre, men man glemme bestandig å si den tingen man hadde tenkt å si.

Æ vet ikke, det e fortsatt en halvfordøyd tanke, hovedsaklig, og æ skjønne ikke kor alle andre har lært de her tingan fra, for æ kan dem ikke. (Æ vet, alle andre kan dem heller ikke, dem e bare flinkere til å late som, eller så e dem mer omgjengelig enn mæ, hvilket jo også e legitimt, siden æ egentlig e en eremitt, men likevel.)

æ skreiv nokka om det en anna gang også, men nu finn æ det ikke igjen, pokker

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s