Her om dagen tenkte æ «det e veldig lenge siden æ har drømt nokka som æ huske, e det ikke?» og konkluderte med at jo, det e det.

Så i går drømte æ at Tor Håvard fortalte mæ alt om ferieturen sin til Finland, om den fantastiske naturen og en eller anna utrolig innsjø han hadde sett, pluss at han hadde vært på en buss med en bussjåfør som bare prata tull og det ene med det andre (i går traff æ Aud og måtte fortelle ho at æ tror aldri Tor Håvard har vært så jovial i hele sitt liv som han va i den drømmen). Seinere drømte æ at noen hadde sendt mæ en DM på twitter (en direktemelding, for dem som ikke vet sånt) om at vedkommende skulle til Marseille og æ måtte hjelpe han å finne bokhandla der, sånn at det første æ tenkte da æ våkna va «æ må google bokhandla i Marseille!» og va veldig oppsatt på å være hjelpsom, helt til æ innså at det ikke va nokka æ faktisk måtte svare på, siden det i utgangspunktet ikke eksisterte.

I natt drømte æ om en av de andre stamkundan på 4 roser, hvilket jo e ille nok i sæ sjøl, all den tid æ aldri har snakka med han, men det beste va at han va Bruce Willis – enten metaforisk eller faktisk, æ vet ikke helt – og redda mæ fra en brannbombe i et banklokale (som plutselig lå der Nordnorsk kunstmuseum ligg) sånn at vi endte opp med å springe hånd i hånd gjennom en drømmeversjon av Tromsø (når æ drømme om Tromsø e det en storby), uten å ha sagt eller å si et ord til hverandre. Æ va heldigvis langt raskere til å springe i drømmen enn æ e ellers, ellers hadde æ nok blitt bombeoffer (det hang muligens også sammen med at æ va Buffy i drømmen min, også det enten metaforisk eller faktisk..).

Poenget e vel bare at man tydeligvis burde unngå frasen «may you live in interesting times,» til og med når det bare e sæ sjøl man snakke med og drømman sine man snakke om.