Sápmi sessions og «jag saknar ingenting»; eller jo?

Det her e tredje uka æ tenke at æ vil si nokka om Sápmi sessions, den nu-ikke-lenger-så-nye programrekka på SVT 2, 21.30 på torsdaga, men æ har ikke helt visst ka æ skulle si. For det e jo måte på kor vettig et blogginnlegg av typen «elsk elsk elsk elsk» egentlig e. Fordi det e stort sett det æ tenke: «elsk elsk elsk elsk» Æ elske at nokka av det første Inga Juuso fortell Markus Krunegård e at røyken går etter han fordi han e litt horate (og at han blir litt satt ut, men etterhvert svare «ja, det e jo sant») (æ elska den delen fordi det e så typisk for det æ regne for å være typisk samisk: upassanes og flirfullt, men da fikk æ kjeft på twitter fordi æ generaliserte.), og at de her artistan e så villig til å bare hoppe i det og si «OK, la oss se ka det blir til.»

Men det som fikk mæ til å ta bladet fra munnen – ikke mannen, som æ først freudianslippa mæ til, akk og ve! – va det at æ i dag tenkte «men om æ skal si det så spoile æ jo artikkelen æ har på trykk i neste Sámis» og så blei æ litt usikker på om man kan spoile (les: popkulturell terminologi for å spolere handlinga i nokka, av typen «Romeo og Julie dør til slutt,» men som oftest litt mer dagsaktuell) sin egen artikkel? Kanskje ikke. Poenget e uansett at æ har skrevet en artikkel til neste utgave av Sámis, som kommer om ikke så altfor lenge, om samisk musikk. I den artikkelen e poenget at «jag saknar ingenting, eller jo. Jag saknar ingenting, eller jo.. Jag saknar musikk man kan trampe avgårde til.» (Duetten til Markus Krunegård og Inga Juuso «Minusgrader rensar luften» e min nye favorittsang, det e nesten så æ skulle ønske det va minusgrader og æ kunne savne noen.)

Det æ innså i dag e at Sápmi sessions, helt uten at æ har tenkt over det, e i ferd med å fylle behovet mitt for akkurat den typen samisk musikk. Og i tillegg til å være fantastisk vakker samisk musikk innehold den svensk også, og æ like svensk! (vis mæ et språk og æ skal vise dæ et språk æ like da, så æ e ganske billig, men likevel, &svensk;) Også e det ting som at Kristian Anttila i duetten med Niko Valkeapää i dela av sangen syng på samisk, og at det framstilles som den naturligste ting i verden, og om det e en ting æ blir svak i knærne av e det folk som e villig til å hoppe uti ting språklig. Sukk.

Og ikke bare e det musikalsk vakkert, det e sånn en fin måte å snikinnføre litt samisk kunnskap til folk som neppe har det før. Særlig tydelig syns æ det va med Sofia Jannok i gårsdagens episode, men det e meget mulig også fordi ho snakke om det samiske på en måte æ kjenne mæ igjen i (sjøl om vi nok ikke e like mye naturmenneska). Men det e folkeopplysning på en anna måte: «nu har vi det gøy og snakke om ting og greier og om du tilfeldigvis plukke opp nokka nytt e det flott!» Og det e flott!

Selvfølgelig, en programrekke på seks episoda gjør ingen fullverdig samisk musikkrenessanse, men man kan jo håpe på symboleffekt og ringvirkninge i etterkant (om man på enkelte områda insistere på å være en ukuelig optimist, og det gjør æ jo). Og en norsk versjon! Æ kom ikke så mye lenger enn til å se for mæ Ane Brun og Niko Valkeapää (det e et herrens mirakel at æ ikke bare segna om der og da), men ja. Karpe Diem og Inga Juuso? Kaizers og Adjágas? Alle alternativan som finnes, bare tenk på dem!

Det e finfint, e poenget, særlig fordi det – i tillegg til det rent etniske, som jo e grunnen til at æ i utgangspunktet ser på (æ tvitra det i går «Det beste med Sápmi sessions: «[den samiske artisten:] Turnerer over hele verden. [den svenske artisten:] Dritkjent i Sverige.'») – e helt utrolig å se på ka de her folkan får til i løpet av tre daga. En av de tingan i verden æ e svakest for e folk som e skikkelig flink i det dem gjør (en gang kom æ borti frasen «competence kink» og tenkte «å. ja. akkurat. sukk.»), og det e ganske tydelig at de her folkan e det. (Og ikke bare artistan, men programskaperan og alt!) Og æ eie ikke et musikalsk bein i kroppen min, men Sápmi sessions gjør at æ skulle ønske æ gjorde det! Æ vil også havne i en øde fjellhytte sammen med Tobias Fröberg og en eller anna tilfeldig svenske mens vi gjør magiske ting i tre daga og ende opp med en genial sang og et underholdanes tv-program. Sukk. Og elsk elsk elsk. Og du burde se på!

2 thoughts on “Sápmi sessions og «jag saknar ingenting»; eller jo?

  1. Med mine norgesfordomma, så føle æ at en norsk versjon av sápmi sessions ville ha inkludert kombinasjoner som Tone Damli Aaberge og Slincraze/Duolva Duottar, og det hadde jo vært… fint :/ Mira Craig hadde nok vært med ho òg!

    • Den her kommentaren va skikkelig fornærmanes da æ leste feil og trodde det sto dine, ikke mine:D Ikke det, mine fordomma e litt på samme planet, bortsett fra at æ tror dem hadde gjort det til en «Thomas Dybdahl møter [samer]…»-serie, og da hadde æ antakeligvis gjespa mæ ihjel.

      Men tenk dæ Mira Craig og Niko Valkeapää i duett!

      Alt e nok bedre i Sverige, popmusikkaktig sett, bortsett fra når Timbuktu kommer til Riddu – det har æ troa på!

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s