Rosablogg neste!

I dag har æ prøvd, ganske forgjeves, å være Ridduavisflink, fordi æ har to ting som må skrives og det føles som å trekke tenner. Eller, det gjør ikke det, for det får man gjort hos tannlegen og det her må æ fikse helt sjøl og det går ad undas.

Derav rosablogginga. Fordi æ ga opp, og gikk en tur. Og innså at æ va kledd som. Vel, som noen som ikke burde få lov til å kle på sæ sjøl. Til og med om man ignorere de hvite sokkan og grå joggeskoan. Æ gjorde kanskje et varig inntrykk på noen med den fine lilla strømpebuksa, det brune skjørtet og den blå hettegenseren æ stjal for noen år siden fra en fyr som syns det e helt logisk å bo i Wien. (Det står Oregon på den, æ advarte han om at han aldri kom til å få den tilbake, han sa det va greit.)

Særlig hjalp det nok også at æ endte opp med å høre på Sleater-Kinney – etter å ha vakla mellom det og Ray LaMontagne, for det e to helt logiske ting å velge mellom (æ satte dem i det minste ikke på en felles shuffle!) – og dermed trampa avgårde litt ekstra fort, i hvert fall et stykke – sånn til æ innså at æ ikke kom til å komme mæ opp bakkan igjen om æ skulle starte så hardt.

Men det gjorde ting bedre, det intense behovet for å bruke knyttneven min i ansiktet på noen – en spesifikk person, ikke et generelt voldelig ønske! – gikk over og nu føle æ mæ skikkelig sunn. Eller i det minste relativt sunn. Forholdvis mye sunnere enn om æ bare hadde holdt mæ hjemme og endt opp med å finne ut av kordan man kan vri rundt halsen på noen gjennom en dataskjerm. (det hadde vært et teknologisk gjennombrudd, men menneskeheten hadde minska betraktelig veldig fort.)

(æ tror kanskje ikke rosabloggera bruke tennern til å åpne gjenstridige neglelakkflaske, så æ kommer nok aldri til å bli en vellykka sort – sjøl om fargen e ganske rosa!)

Dessuten vet æ ikke helt om rosabloggera drar på samiske språkkonferansa? Og får litt småpanikk fordi dem innser at dem har sagt ja til å snakke om anmelderskriveri – på samisk! – på årsmøtet til de samiske faglitterære forfatteran og oversetteran (dog, å si at æ sa ja e å overdrive, faren min sa «æ har bestemt at du skal snakke om [sånt]» og æ sa «… å ja. OK.» og valgte å ikke tenke så mye på at nesten alle medlemman e gammel nok til å være foreldran mine (sånn i tillegg til dem som faktisk e foreldran mine) og at æ liksom skal fortelle dem kordan ting skal være, iik)? Men det e nu ikke før den 28. mai, så æ har god tid på mæ! Og på språkkonferansen kommer det så mye smarte folk at æ ikke treng å si nokka som helst, æ skal bare lære – og kanskje snakke litt om Noereh! om æ treff på noen som treng å høre om oss.