«En folkefiende» igjen.

Æ va på teater! Forrige fredag faktisk! Men så blei æ så distrahert at æ helt glemte å si nokka om det. Æ innså, mens æ vandra rundt i byen i etterkant av forestillinga, at det e nokka galt med hodet mitt når æ tenke «vil ha kultur!» og tar en spontan tur på HT for å se «En folkefiende» en gang til heller enn å finne ut av ka som går på kino.

Det må sies at de rabatterte billettan heller ikke va på langt nær så rabattert som æ kryssa fingran for. Eller, det vil si, for alle andre e dem kanskje det, men dem koste like mye som vanlige studentbilletta, så da va det ikke så billig (og da va det ikke så stort behov for å vente til en halvtime før forestillinga med å kjøpe billett). Ikke det, æ kjøpte den likevel, så det e ikke en klage, egentlig, bare en poengtering.

Den her gangen plasserte æ mæ på andre rad, på venstre side, fordi det skjer en del ting på den sida av scenen og æ hadde lyst til å sitte nært. Det va fascineranes, fordi det betød at æ i de scenan kor ordføreren bare e i sitt private domene ikke kunne se ho. I tillegg så æ nesten ikke enkefru Kiil og gyngestolen hennes i det hele tatt, men derimot så æ ungan – og de andre karakteran – på gyngehusken mye bedre. Og kaptein Horster, mens han kom og gikk og traff på Stockmann.

Æ fundere fortsatt litt på kor æ vil sitte når æ ser stykket på bursdagen min – æ har allerede kjøpt billetten, fordi æ e en nerd og det e bursdagen min og siste dag dem spille og æ elske sånne sammentreff – og tror kanskje æ vil satse på forholdsvis høyt oppe, men antakeligvis på venstre side. Det e ganske fint med et teaterstykke kor det e nokka man tenke på, når man nu ende opp med å se det minst tre ganga (om noen har lyst å kjøpe mæ en billett til en av forestillingan før den siste hadde æ ikke takka nei, men æ har vett nok til ikke å kjøpe den sjøl). Men så e det jo et scenografisk mesterverk.

Det blei et enda bedre stykke andre gangen – og ikke bare fordi den den her gangen inkluderte den flotte linja om at man ikke burde ha på sæ sine beste bukse når man e ute og protestere – fordi æ kunne se mer på alt det andre. Særlig folkemøtet, men det slit æ fortsatt med, det e så vanskelig å vite kordan man skal reagere. Særlig etter å ha tenkt mer på det, og snakka om det og sånt, og endt opp med mindre og mindre sympati for Tomas Stockmann i utgangspunktet. Og egentlig har æ fått mer sympati for Petronella Stockmann, hvilket e helt absurd, men æ og Ida – som enda ikke har blogga om stykket sjøl om ho til stadighet sir ho skal [hint hint :D] – konkluderte med at det e fordi vi så gjerne vil like den kvinnelige ordføreren. Vi e.. forholdsvis billige feminista, på den måten? Det e ikke udelt sympati, selvfølgelig, siden Petronella Stockmann e en dust, men kvinne i maktposisjon vs mann i maktposisjon og det e nokka man tenke på og forhold sæ til (om man e et rimelig oppvakt menneske i verden, og det e vi jo).

Den største ulempen med å se stykket for andre gang va at æ nu fikk enda bedre tid til å irritere mæ over Petra, dattera i huset. Æ mene, æ syns Petra e den mest usympatiske karakteren i hele stykket, og æ tror ikke det va meninga? Det e fint med pappajente og sånt, og æ like at ho heie fram faren sin uten forbehold, men problemet mitt e hovedsaklig i måten ho blir spilt. Alle gestan hennes e for stor, alt ho sir blir så overdrevet, og ja, ho e neppe så gammel i stykket, men det e ikke en sånn tenåringshengslate overdrevenhet, det e nokka mer. Og det e såpass distraheranes at æ kroa mæ litt da Petronella kommer med den ene linja æ ikke huske men som e nokka sånt som at det ikke e så rart at ho ikke har lært sæ folkeskikk der borte på Vestlandet. (det e nokka med måten Ulla Marie Broch sir den ene linja, æ fikk litt lyst til å klappe i hendern av det)

Men, ja, alle gode ting e tre, og æ glede mæ allerede til mitt tredje gjensyn. Æ vet ikke helt om det betyr at «En folkefiende» e skikkelig bra teater eller at æ bare har blitt skikkelig rar, men æ tror æ overleve begge mulighetan.

(og for en uke siden hadde æ noen skikkelig dyptpløyanes poeng æ hadde tenkt mæ fram til, etter den teatrale matpakken – kor Kristian Figenschow jr og Ulla Marie Broch fortalte om stykket og spilte en liten del av det – og gjensynet, men så venta æ i en uke med å blogge om det og nu har æ glemt alt sammen. Kanskje dem kommer tilbake etter tredje gangs gjensyn?)

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s