Ida sa:

hørte du om de polakkan som va blitt avskilta her om dagen? Så dem hadde laga sine egne skilt, av papp, skikkelig forseggjort, men falsk. Du e litt sånn, du har ansiktet ditt som e smilanes og blidt og hyggelig, også har du laga en papirmaske som du sett foran det hver gang du møte nye menneska: «se så slem og kynisk æ e, det e sånn æ e helt på ordentlig,» men alle ser at det egentlig bare e en maske.

Og æ lo og sa «Ida, det e den fineste beskrivelsen av min karakter noen noensinne har gitt mæ.»

For en stund siden diskuterte vi et menneske vi begge kjenne, og prøve å finne ut av kordan vi skulle forklare den her personen. Det vi endte opp med va at vedkommende e som en pai. Eller egentlig som en omvendt pai, men likevel, en pai va det første vi kom på som har tre lag, korav topp og bunn e lik.

Konklusjonen va uansett: god til å begynne med (sjarmeranes med fremmede), ikke fullt så godt i midten (varieranes når man kommer litt nærmere), [forhåpentligvis] god på bunnen (et eiegodt menneske, med sine nærmeste/kjæresten). Vi vet selvfølgelig ingenting om kordan bunnen faktisk e, men vi konkluderte nu, som de hobbypsykologan vi tidvis e. Dermed, som en pai, bare at i stedet for at lokk og bunn e kjedelig, og at fyllet e godt (som det jo gjerne e i en pai og koffor har ikke Norge en pai-kultur, hmpf), så e det omvendt.

Og av og til frykte æ at æ e sånn, bare andre veien. Æ vet at æ e et godt menneske med vennan mine, ja. Men æ frykte at æ ikke e god på bunnen. Og det e jo selvfølgelig årsaka til det, men dem e stort sett vanskelig å forklare.

Eller kanskje æ egentlig e en marsipankake: merkelig lokk og i overkant søt innmat?

Eller så kan det alltids hende at man bare burde la være å sammenligne folk med bakevara i utgangspunktet, fordi det ikke e grobunn for de mest logiske sammenligningan, og menneska flest e jo forhåpentligvis litt mer kompleks enn en kake eller nokka. Bortsett fra dem som bare bolle. (*trommelyd*)

—

Som et sidespor kan nevnes at æ her om dagen skreiv nokka – som kunne vært et dikt om æ va en poet men som bare va nokka æ rabla ned fordi æ hadde lyst å tenke med ujevn høyremarg – kor æ sammenligna et forhold med akademisk, poenggivanes publisering. Fordi det va den første metaforen for «æ e for god for det her» som falt mæ inn. Æ føle egentlig at det e ganske forklaranes for kæm æ e i det store og det hele.