Eller va det ho dama på jobben som snudde sæ til tenåringsdattera si og hveste «hold nu stilt!» da ho klaga over at ho ikke kom til å ha en sølje å ha på sæ under konfirmasjonen siden vi ikke hadde den ho ville ha («Nei dessverre, æ vet ikke katti vi får inn nye, men vi skal få inn den samme typen, ja, selvfølgelig.»). Æ hadde litt lyst til å si «om du snakke sånn til ho en gang til e æ nødt til å be dæ om å gå,» men det hadde vært upassanes, og konfirmasjonsstress e slitsomt for alle.

Æ øve mæ, tror æ e blitt flinkere, på å snakke med unga, og blir litt trist hver gang foreldran demmes sir at dem må slutte å plage mæ eller at dem skal slutte å ta på ting. Æ like ikke at dem dundre hendern sine – som bestandig e klissate – i alle glassmontran og -døran vi har, men har vi en kurv med stein på disken så e det ingenting galt i at dem ser på dem, har vi en kurv med ringa på disken gjør det ingenting at dem prøve å finne en som passe, mens dem spør mæ om kordan vi kan lage sølvet sånn at det blir vridd, og fortell mæ at dem så på TV, på Farmen, kordan man kan lage en kule av en sånn sølvring, man må bare gjøre sånn og sånn.

Æ sage øsken og prøve å tenke mæ til ka ørestopper (den greia som e bak på øredobba med stikk) e på engelsk; æ takke pent hver gang noen sir vi har så mye fint, av og til sir æ «ja, vi prøve nu,» og prøve å ikke bli litt bitter hver gang dem ikke kjøpe nokka likevel. Æ tømme og fylle poleringsmaskinen, og huske koden på alarmen best når æ ikke tenke på det, men bare lar fingran slå den inn på automatikken. Æ blir glad hver gang det kommer engelsktalanes turista i butikken, særlig amerikanera, og positivt overraska hver gang noen snakke samisk til mæ. Æ glemme som oftest – mellom hver gang – kor fint det e å jobbe et sted kor æ kan bruke morsmålet mitt så ofte som æ kan her, æ blir litt trist hver gang det vise sæ at en kunde æ har snakka norsk med kan samisk.

Æ montere øsken på komsekule og vente på den rette kunden som vil høre alle de fine forklaringen æ kan på ka alle de forskjellige smykkan e symbola for. Æ skal selge smykkan vårres på Riddu Riđđu i år igjen, og æ glede mæ til det også. Æ smile pent til alle kundan, prøve i hvert fall, og vente på dem som glemme at æ gjør det fordi æ får betalt for å være serviceinnstilt. Av og til sir æ ting til kundan man ikke burde si, men som oftest beherske æ mæ, æ vente fortsatt på laksefiskeran som skal kjøpe gava til kone og barn som vente der hjemme, dem gjør mæ glad. Dem og de finske kundan som blir så glad når det vise sæ at æ kan samisk.

Noen ganga spør folk kæm sin datter æ e, og noen ganga vet dem det allerede, «å, så du e her og jobbe igjen?,» «Jada, æ e her æ.» Æ sykle til og fra jobb og kjenne det stort sett hele tida i beinan, det e tross alt en halv mil hver vei og æ sykle ikke ellers, dessuten e alt under tiendegir nederlag, så det tar litt på. Æ får lyst til å kjefte på ungan æ ser som sykle rundt ellers, vil si til dem at sykkelhjelmen hjelpe faktisk ikke når du har den plassert så langt bak at hele panna di e bar, men æ lar være, for så tantate e æ ikke enda. Enda.

Æ like å se alle de her folkan æ har sett hvert eneste år, sjøl om æ ikke vet kæm dem e, egentlig, æ vet bare at dem jobbe på samvirkelaget, at dem kommer innom sølvsmia, at dem bor her, det e fint. Stedet e så lite at til og med æ, som ikke e her i mer enn to måneda, maks, kan kjenne igjen folk. Æ e dårlig på navn, men æ huske stort sett kæm æ burde hilse på, kæm æ ikke egentlig kjenne. Stort sett.

Æ skulle ønske æ kunne gå på 4 roser og sitte der og se ut vinduet og tenke på ingenting, æ skulle ønske æ kunne dele et bittelite øyeblikk med de folkan som kjenne mæ, at æ hadde hatt noen her som hadde skjønt koffor æ vil le av enkelte ting, ting som ikke egentlig e morsom med mindre man har den konteksten æ har dem i, men det går bra. Alt går bra, og innen slutten av måneden kommer æ til å slutte å lure på om det va nokka æ sa, for æ snakke aldri så mye mens æ e her, det e det som e så fint med Tana.