For å feire/markere at vi snart e på avreise til årets vakreste eventyr, også kjent som Riddu Riđđu, tenkte æ at æ endelig skulle knø mæ til å legge ut teksten æ holdt under vin og viten-kvelden æ va med på på Tromsø museum i februar. Bedre seint enn aldri, og det e ikke som om dem har slutta å krangle om det enda, så. De samiske probleman e evig aktuell!

Bures, mu namma lea Helander-Ristena Bitte Sire, dahje dušše Sire K. Gaski. Hei, æ hete Ánná Johán Harald Sire. Eller Siri K. Gaski. Men vi skal komme tilbake til egennavn litt etterhvert, æ tenkte bare æ skulle starte på samisk, for å vise at æ kunne gjennomført et helt innlegg på samisk, sjøl om det e et språk æ vil anta en del av dokker som e tilstede ikke skjønne.

I så måte, og med tanke på tittelen på kveldens opplegg – Samisk: truet eller truende – vil æ si det sånn: Selvfølgelig e det samiske trua; om det ikke va det, hadde æ holdt hele det her innlegget på samisk, med tolk, uten at noen reagerte nevneverdig. Om det samiske ikke va trua hadde Tromsø kommune gitt mæ såpass med samiskundervisning opp gjennom åran, at æ hadde følt mæ komfortabel med å holde – og skrive – hele innlegg på samisk, i stedet for å ende opp med akkurat nok undervisning til at det eneste æ vet om samisk grammatikk e at æ ikke vet nokka om den.

Om det samiske ikke va trua hadde Tromsø kommune sørga for at læreran æ hadde gjennom tolv år med skolegang hadde gitt mæ og klassan mine opp gjennom åran mer enn cirka fem tima med undervisning om det samiske. Og den undervisninga hadde basert sæ på anna enn at de samiske dialektan kanskje e så forskjellig at dem ikke e forståelig for hverandre, og at sama e sånne som går i kofte og har rein, bortsett fra Siri da, siden ho e her.

Om det samiske ikke va trua ville det ikke vært sånn at første gangen æ blei konfrontert med nokka samisk i undervisningssammenheng uten å ville gråte va på universitetet. Det virke ikke som for mye å be om, gjør det vel? Undervisning om morsmålet og kulturen din, gjort på en sånn måte at du e komfortabel med den? Nu e jo æ – heldigvis, kan man kanskje si – såpass gammel at undervisninga forhåpentligvis har rukket å bli litt mer omfattanes – det skal i hvert fall ikke så mye til.

Det va ikke før æ leste et lite intervju i Dagens Næringsliv æ faktisk tenkte på det her med egennavn. Saken e at Norges Handelshøyskole har fått beskjed av Språkrådet om at dem må innføre Noregs Handelshøgskole som navn i kommunikasjon som foregår på nynorsk. Til det sa Trine Dahl, professor i engelsk ved NHH, «Vi ser på Norges Handelshøyskole som et egennavn – brukt i alle år.» Og æ kunne ikke skjønne ka ho prata om, før æ plutselig innså at ho mene at et egennavn, det har man bare ett av. Det finnes tydeligvis en tanke om at man har ett egennavn og at det ene egennavnet e uforanderlig og konstant.

Den oppdagelsen har min flerkulturelle, flerspråklige oppvekst skjerma mæ fra, Siri på norsk, ja Sire sámegilli, har aldri vært et enten-eller, men et både-og. Derfor e det uforståelig for mæ når folk klage i avisen og kor som helst ellers og sir at dem ikke skjønne koffor Tromsø skal få et samisk navn. Æ blir ekstra forvirra, for når noen snakke om å få et navn ser æ for mæ stereotype indianerfortellinge fra før æ blei født. Det samiske navnet eksistere nu sjøl om folk – i det her tilfellet nordmenn – ikke har hørt det før.

I følge Aud-Kirsti Pedersen, som holdt et innlegg under debattmøtet Historisk forening i Tromsø arrangerte i forrige uke, kjenne man historisk sett til cirka tusen samiske stedsnavn i det som nu e Tromsø kommune. Nu til dags e det 193 offentlige stedsnavn på samisk – til sammenligning e det 7287 på norsk – og de fleste av de samiske navnan e på fjell og vann, i rurale områda. Norske navn i bebygde strøk og samiske navn i fjellet, kan lett tolkes, som ho sa, som «et ekskluderende prinsipp og en etterlevning fra fornorskningstida.»

Om det samiske hadde fått sin rettmessige plass her i byen, hadde ikke æ vært så fornorska at det aldri fall mæ inn å fortelle folk at æ bor på Sállir, men at æ konsekvent, uansett språk, referere til det som Kvaløya og Kvaløysletta.

Det e interessant å se at det va den yngre, kvinnelige garde i Arbeiderpartiet som først fremma forslaget om at Tromsø skal inn som en del av forvaltningsområdet for samisk språk, og det e også interessant å oppdage at det hovedsaklig e menn i en viss alder som e de mest høyrøsta motstanderan. Og så e det godt å vite at noen av dem som e gammel, og som dermed kan sies å ha nådd det dem på engelsk kalle en elder-posisjon i samfunnet, som Holger Raste, faktisk e for. Men æ vil ikke vente i noen-og-tyve år, med håp om at de gretne mellomaldranes gubban skal bli storsinna nok til å innse at Tromsø faktisk har plass til kommuneansatte med språkkunnskapa og noen skilt på samisk.

Samtidig e det sørgelig at samtalen om korvidt Tromsø skal være en del av forvaltningsområdet eller ikke dreie over på å enten skulle redde språket, eller å skulle være en gjenopprettelse av gammel urett – og ikke det det faktisk e: Et helt logisk steg. Æ tror Tromsø, i likhet med resten av nordkalotten, har vært samisk lenge, og det e ingenting unaturlig i at vi burde bli en del av forvaltningsområdet for samisk språk. Akkurat som det, i Tromsø, e helt naturlig at det norske navnet burde stå øverst på skiltet, uansett ka stadnamnlova sir, eller forskriftan til den.

Æ tror nemlig, i det som e min høyst personlige konspirasjonsteori – og som ikke handle om statsdannelse i det hele tatt, at loven e som den e fordi den blei oppretta på et tidspunkt kor ingen trodde at det kom til å gjelde anna enn de kjernesamiske områdan, og der e det logisk at det samiske navnet står først.

Dårlig tenkt er dårlig skrevet, sa Hege Ulstein da ho fikk en pris av NTB for godt mediespråk, og i en helt anna setting leste æ en gang at noen sa, lett omskrevet: «Rasjonell tankegang kreve søvn og evnen til å være fornuftig; det e derfor forvaltningsområdeinnlemmelsesmotstandera kan spy ut leserinnlegg i en salig fart.» Andelen dumme nordmenn e høyere enn andelen smarte sama, og vi ende bestandig opp med at debatten må ned på et grunnlegganes nivå og da heller handle om ka e en same, kor samisk e en same, kor mange sama, nøyaktig, bor det i Tromsø og kor lenge har dem bodd her. Det e totalt uinteressant, i hvert fall for ganske mange av oss, å til stadighet måtte delta i samtala kor vi skal finne ut av ka en same e.

Problemet e at folkan som kommer med de innleggan stille spørsmål, dem sett spørsmålstegn ved de grunnlegganes tingan i livet. Og så blir dem fornærma om/når man ikke svare. For spørsmålet demmes fortjene jo et svar, gjør det ikke? Det e elitistisk å tro at man ikke treng å svare. Så får det heller være litt uheldig at det finnes flere nordmenn som kan stille kompliserte, men dog ganske dumme, spørsmål enn det finnes fornuftige sama, som gidd å svare på leserinnlegg. Folk vil ha svar, og det å skulle finne informasjon sjøl e helt utenkelig. For dem spør jo ikke egentlig for å lære, dem spør for å være vanskelig, fordi det e en menneskerett. Og siden du har sagt A, eller ja, æ e same, så har du også sagt B: ja, æ kan være din høyst personlige informasjonsskranke.

Og nåde dæ om du e ufin, det skal vi ikke ha nokka av. Da bringe du skam over hele samefolket. Nåde dæ om du ikke tar alle spørsmål alvorlig, om du ikke anerkjenne folks rett til å spørre – og i minst like stor grad, nåde dæ om du stille spørsmål tilbake.

Æ har lest – i større eller mindre grad – lokalavisa i tjue år og vært klar over byguttbegrepet i nærmere femten. I begynnelsen va æ litt sjalu, fordi æ aldri kom til å bli bygutt, men etterhvert har det gått over. Man skulle tro den norske identiteten va trygg, knytta som den e til et helt land, men nei, det skal ikke mer til enn et skilt eller to, eller en kommuneansatt eller tyve før hele bygutthistorien e trua. Det sir ingenting bra om identiteten i den her byen om den faktisk bygge på et så svakt grunnlag som at ekte bygutta ikke e og heller ikke vil bli samisk. Og likevel e det til stadighet de saman som orke, eller tør, å reagere på ting som virke ugrei, som blir definert som hårsår.

Det eneste motargumentet æ syns man høre om forvaltningsområdet, nest etter «Tromsø e ikke samisk, så det så» e «vi har ikke penga til det her, dessuten burde vi bruke de pengan vi har på å ta vare på eldre og barn.» Til det må jo konklusjonen være at folk i Tromsø vil ta vare på eldre og barn bare så lenge dem ikke e samisk, for e det ikke det forvaltningsområdeinnlemmelse til syvende og sist egentlig dreie sæ om: Vi – som e for – vil gi gamle menneska, og alle andre, muligheten til å kommunisere på et språk dem føle sæ mer tilpass i, og små barn en garanti for at demmes samiskundervisning, og dermed også språkkommunikasjon, kommer til å være betydelig bedre enn det vårres, eller i det minste min, va.

En anna ting æ lærte under debattmøtet Historisk forening arrangerte va at bevisbyrden ligg like mye – om ikke mer – på dem som hevde det aldri har vært sama i kommunen, og sjøl om du ikke ser oss, betyr det ikke at vi ikke e her. Min første tanke etter første runde med negative avisinnlegg va at vi må etablere en undergrunnsvirksomhet av samisk: ikke for å infiltrere nokka, eller for å kunne sniketablere et eget land, men rett og slett for å snakke samisk på offentlige plassa. Avtalte møta som at person A og person B møtes i Storgata, ved siden av Brillehuset, tolv på tre på tirsdag, og står der og snakke samisk i minst fire minutt før dem går videre. For de saman som ikke snakke samisk kan man snakke om samiske ting, gjerne mens man har på sæ klær med en samisk signaleffekt. Ikke for at det skal virke som om det finnes flere av oss enn det egentlig gjør, men for å vise at vi e her, at vi møtes, at vi kjenne hverandre, at vi snakke sammen, og e samisk sammen, sjøl om det kanskje ikke e åpenbart i måten vi kler oss og det vi jobbe med.

Anders Opdahl, konstituert ansvarlig redaktør i Nordlys, mente i en lederartikkel at Tromsø ikke burde bli en del av forvaltningsområdet, fordi vi kommer til å tømme resten av Troms for samiskkyndige. Det e jo i og for sæ en god tanke, og det e bra med omtanke, men æ antar det betyr at han etterhvert også tar til orde for å legge ned Universitetet i Tromsø, sånn at alle de universitetsansatte akademikeran her i byen heller kan spre sæ utover i bygden i Troms.

Så får det så være at vi e belemra med ordførerkandidata som ikke vil lære et ord samisk, og som kanskje tvihold på sin status som enda en bygutt? E byguttkulturen fortsatt så streng og allestedsnærværanes, eller e det kanskje på tide at den reelle majoriteten her i byen reiser sæ opp og gir uttrykk for ka kulturen nu til dags faktisk e og ka den gir rom for?