Riddu Riđđu: En festival i sorg og medfølelse.

Kor lang tid vil det ta før æ kan gå tilbake til å ta ting med stoisk ro? Kor lang tid vil det ta før æ ikke nesten bryt sammen i gråt på bussen fordi æ kom til å tenke på nokka, et av de stakkars menneskan, en av vennan mine, et av ansiktan æ så under festivalen, eller en klem æ fikk av noen æ e glad i, som gjør så godt at det gjør ondt?

Æ vet ikke, og akkurat nu føles det som om æ aldri kan tenke på nokka anna enn det her – æ vet det går over om noen daga, etterhvert vil æ le mer enn æ gjør nu, med mindre dårlig samvittighet; etterhvert vil æ kunne tenke på politisk relaterte ting uten å ville gråte. Etterhvert vil æ kunne tenke på Riddu Riđđu uten å tenke på alle de her tingan æ vet folk ikke vil at æ skal tenke.

Stakkars Ragnhild som måtte avslutte festivallederkarrieren sin med det her; stakkars Nina som ikke fikk vist fram alt det fine arbeidet ho og urfolksdesigneran hadde gjort; stakkars Indigenous Youth Gathering (IYG) som ikke fikk vist fram samarbeidet dem har avla fram i løpet av en uke – i det som bruke å være festivalens gladeste sceneshow; stakkars Totalteatret som har gjeninnøvd dela av et ti år gammelt stykke men som ikke fikk en scene å vise det fram på.

Om æ hadde sagt nokka av det til noen av dem ville dem nok sagt at sympatien min e feilretta: send den til Utøya, til Oslo, til folkan i Tromsø som aldri kommer hjem igjen, til alle dem som fortjene det mer enn folk som har det bra, etter forholdan. Men det e det her Riddu gjør med mæ: det treff hjertet mitt, og æ vil at festivalen skal ha det bra, at alle deltakeran skal ha det bra. Æ vil ikke snakke med vennan mine og høre at dem har bedrevet frenetisk oppringing til familien sin for å forsikre sæ om at alle e i orden.

Og æ har ikke dårlig samvittighet for at æ sende sympatien min i retninge som kanskje kan virke mindre legitim enn andre, det e den her måten æ forhold mæ til verden på. Æ klare ikke å ta inn 68 døde ungdomma på nokka anna enn et abstrakt plan, men æ kan se på festivalen og tenke på alt som blir avbrutt. Sjøl om æ vet, og e enig i, at avbrytelsen e det beste valget.

Og det e det som e poenget, her, om æ har ett: æ e så imponert over måten Riddu gjennomførte. Om 22. juli 2011 blir en sånn dato vi bær med oss for alltid, som det ugjenkallelig kommer til å bli, kan æ for evig og alltid holde fast på at den fredagen va æ på Riddusletta, omringa av urfolksfellesskap og kjærlighet, sjøl i nasjonen Norges mørkeste øyeblikk. Æ hørte på Niko Valkeapää, Violet Road, Blue King Brown, Timbuktu og Damn!, og æ gjorde det sammen med en hel masse folk æ like, enten dem vet det eller ikke.

Og på lørdagen, da vi våkna til nyhetan om at mørket va så mye mørkere enn vi kunne se for oss, så hadde vi fellesskapet da også. Det va en selsom opplevelse å gå på Riddusletta lørdag formiddag, å ha små samtala med folk, å gråte på skuldra til noen æ ikke hadde trodd æ kunne gjøre sånt med, å se sympati i alle ansiktan bortsett fra de yngste, som ikke va full av anna enn en enorm livsglede.

Og å pakke bort alle varan æ hadde håpa å få solgt, å pakke bilen ferdig, så vi kunne kjøre rett etter minnekonserten – men å være der, å få høre Ánde Somby lede oss gjennom en av de vakreste konsertopplevelsan æ har hatt, å få en liten smakebit av ka IYG e godt for, ka dem gjør, å se grønlandsk maskedans sammen med tradisjonelle newzealandske dansera (æ vil si haka, men vet ikke nok til å vite om det dekke alt), å se nesten alt vi hadde fått se på lørdagen – og litt til – men i et miniformat, i en fantastisk konsert som må være arrangert på rekordtid.

Å vite at all respekten æ har for Riddu, som et møtested, som en mulighet for fellesskap, e velbegrunna: det e en festival som klare å gjøre det mørkeste mørket til nokka håpefullt; en festival som snur på femøringen, åpne døra for alle som vil komme inn og lot oss være sammen i gråten og frykten. Æ e glad for at dem lot programmet gå som planlagt på fredagen, men æ e enda mer glad for at dem klarte å gjøre lørdagen til nokka verdig og verdt å huske, at vi fikk en avslutning, et fellesskap, en sjanse til å være sammen, så godt det lot sæ gjøre.

Det føles uendelig godt å kunne holde fast ved vissheten om Riddu nu, og æ kan ikke egentlig gi uttrykk for takknemligheten min på riktig måte, æ vet ikke kordan æ skal si de tingan æ bær med mæ, men det her e en start. Da festivalen starta gleda æ mæ til å kunne blogge om Riddu, til å kunne være litt kritisk, veldig glad, litt sjarmert, litt småforelska, bittelitt bitter, til å prøve å fange korte øyeblikk i i overkant lange setninge, alle de her detaljan. Og æ glede mæ fortsatt, men først må alt rammes inn i den her takknemligheta over å ha vært på Riddu når verden blei forandra, å føle mæ trygg og lykkelig på en festival som føles bitteliten og intim og så uendelig viktig, samtidig. Resten kommer seinere, når det ikke føles galt å snakke om det, når det føles riktig å kunne le av ting – det kommer tilbake snart, men inntil da vil æ bare si takk: mu ruoktu lea mu váimmus, dávjá dat lea festivallávddi lahka.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s