Tana, altså. Æ vet ikke helt, æ. Det e liksom ikke så mye å si, samtidig som æ vil fortelle alt, æ vil være detaljorientert og monoman til det sykelige, æ vil fortelle dokker om hver eneste gang æ stoppe opp og ser på skyan, på himmelen, på alle bjørketrærne. Æ vil nevne alle de små tingan fra jobb, de rare kundan, det dukka opp en buss med tyskera, «kan du si 75.45 på tysk», æ satse på den lille tysken æ kan, sir «Danke» og håpe smilet mitt veie opp for manglanes kommunikasjon ellers.

Eller mannen som kom vandranes inn og lukta bål og skog, han hadde en rallarhatt og lurte på om æ kunne fikse nokka på et smykke han hadde kjøpt for et halvt år siden, æ ordna det, og satte et lengre kjede på smykket han kjøpte nu, «så treng du ikke komme tilbake om et halvt år,» han letta på hatten sin da han gikk og æ tror kanskje æ rødma litt, det skal ikke så mye til.

Æ fortalte twitter at æ tror æ e halvforelska i halvparten av kundan mine, men bare i ti-femten minutt av gangen – det gjør jobben hyggeligere, og noen ganga smile dem så bredt at det e vanskelig å la være.

Av og til e dem ikke så hyggelig, men det gjør ikke så mye fra eller til, av og til e dem vanskelig og klage over at dela av bronsesmykkan e svart, at bronsen e lakkert, at sølvet oksidere, det ene med det andre. Æ prøve stort sett å smile pent, likevel, si ja og ha og late som om det bryr mæ at dem e bæsate; høflig høflig, dessuten dukke det bestandig opp hyggeligere folk rett etterpå, det går sæ til.

Æ kan fortelle dokker om noen av de fineste ungan i verden, om at en av de beste treåringan i verden har bestemt sæ for at æ e «Han Siri», og æ syns det e litt fint. Dem hadde kjørt på ferie til Skellefteå og han hadde lurt på om æ kom til å være der når dem kom fram.

Og æ e flinkere – har æ konkludert med, både på jobb og ellers – til å flørte med treåringa enn tredveåringa, æ vet ikke helt ka det sir om nokka som helst – det e neppe et spesielt bra tegn, men det forklare jo ett og anna.

Kordan kan man egentlig finne ord for de tingan her? Det finnes ikke en enkel måte, en setning æ kan bruke for å forklare at æ elske drømman æ har her, at æ drømme det samme om og om igjen, både her og ellers, men i Tana føles det naturlig på en helt anna måte. Æ e ikke et Tana-menneske på den rette måten, æ e ikke så oppsatt på matauk og turglede og alt det der, men Tana. Æ mene, æ syns det e fint å være her sjøl om æ knapt spis frukt fordi mesteparten av frukten dem selg e dårlig allerede når den kommer fram.

Æ tror æ hadde blitt gal av å skulle bo her i lengden, men det e nokka ubeskrivelig deilig i å jobbe et sted kor folk av og til automatisk antar at du snakke samisk. (æ skal finne det blogginnlegget, æ skreiv et blogginnlegg fredag den 22. juli, satt på Riddu og skreiv om språk og språkredsel og ka som e galt med mæ og koffor æ burde bli modigere, men det havna litt i bakkant av alt anna, merkelig nok.) Det e fint å kunne se på folk og vite at du har sett dem før, sjøl om vi ikke egentlig kjenne hverandre.

Det e fint å være så langt unna alt, men samtidig å være så nært. Alt føles nærmere her, æ føle mæ åpnere, og æ skulle ønske æ kunne dele, men æ vet ikke kordan æ skulle gått fram med det. Du finn mæ på sølvsmia om du leite, skreiv æ i juni, og du finn mæ fortsatt her, en stund til, du treng ikke leite engang. Men æ vet ikke om æ vil bli funnet, æ vet ikke om æ hadde turt å møte noen når æ e sånn her, når æ blir halvveis forelska i folk æ selg smykka til og smile så bredt til små barn at æ nesten føle æ må unnskylde mæ ovenfor foreldran demmes.

Æ tror det e best å være aleina, av og til, akkurat nu e det best å være aleina. Sjøl om æ savne.