Æ har tenkt.
[Å nei]
Problemet til dagens samiske ungdom …
[Å nei]
E at for få av oss tar utgangspunkt i at alle kan snakke samisk.
[Å … Hæ?]
Seriøst. Med mindre vi
[Snakk for dæsjøl]
Med mindre Æ e i det man kan kalle særsamiske sammenhenga
[Ja, man kalle det vel for særsamiske sammenhenga om man e en pretensiøs akademikerdust]
Antar æ aldri/sjelden at folkan æ snakke med kan samisk, og sjøl i de særsamiske sammenhengan
[Men ka betyr det egentlig, seriøst?]
Som for eksempel på Riddu, eller på vintermarkedet i Jokkmokk, eller på Markomeannu, eller under nokka som handle om det samiske
[Å, koffor sa du ikke det med engang!]
tør æ ikke, eller velge æ å ikke anta at folk æ snakke med snakke samisk, med mindre æ høre dem snakke samisk, har møtt dem før
[Det skjer vel ikke så ofte, din asosiale samiske særing]
Eller av andre grunna vet at dem snakke samisk.
[At du har stalka dæ til det, mene du]
Og det gjør ikke generasjonan før oss, eller i det minste ikke dem som e ordentlig gammel, dem sir «Bures» og begynne på samisk, og så legg dem eventuelt om om
[Når]
Det vise sæ at personen dem snakke med ikke kan samisk.
Mens vi
[Du]
Mens Æ ikke gjør det fordi æ e redd for å fornærme noen ved å anta at dem snakke samisk, morsmålet mitt. Og det e jo, i mangel av et bedre ord
[Se der ja …]
Sinnssvakt.
Folk som blir fornærma av at æ snakke morsmålet mitt til dem e ikke folk det e verdt å bry sæ om. Og æ bryr mæ vel ikke om dem, som sådan, men æ gjør mitt beste til enhver tid for å være et anstendig menneske man kan like (æ feile, ofte, æ øve mæ stadig på å være vennligere), men det virke som en dårlig måte å bli kjent med nye menneska på – eller i det hele tatt å forholde sæ til folk på: å starte en eventuell samtale med å snakke til dem på et språk dem ikke kan.
Æ blir glad om folk starte med å snakke morsmålet sitt til mæ, enten æ kan det eller ikke – det plage mæ bare om dem fortsett sjøl om æ gjør det tydelig at æ ikke skjønne nokka, og sjøl da går det greit: æ har gjennomført handla på tysk, finsk, russisk og italiensk (og en gang i Japan endte æ opp med å snakke samisk bare fordi æ ville si nokka til den hyggelige japansktalanes dama bak disken). Det virke tidvis optimistisk, men bestandig fornuftig å starte samtalen med å prate det språket du føle dæ mest komfortabel i.
Men da hadde æ jo aldri snakka samisk, tenke du kanskje – eller «Da hadde du jo aldri snakka samisk, Siri.» tenke du kanskje. Og det har du rett i. Av alle språkan æ prate, de tre æ kan sånn at æ kan gjennomføre en samtale uten å måtte ty til tegnspråk og håndgesta (med mindre det e noen æ kjenne veldig godt, sånn at dem skjønne ka det betyr når æ vifte med arman på den ene eller andre måten), e samisk det æ minst like å prate.
Og derfor sir det sæ jo sjøl at æ må snakke det oftere. At æ må anta at alle æ handle med og kommunisere med snakke samisk, i hvert fall inntil det motsatte e bevist. At æ må innføre «Bures» som min standardhilsen i et håp om at det får noen samisktalende menneska til å krype ut av det norskspråklige treverket vi gror fast i. At æ må slutte å frykte gollegiella til æ blir så komfortabel med det at æ glemme at det e det æ snakke når æ bruke det.
Men det e skummelt. Det e skrekkelig skummelt og æ vet ikke om æ tør. Men min samiske smerte – den ordentlige, faktiske smerten, ikke den ironiske samiske smerten – e, som for så mange andre, språket. Og av og til tenke æ at æ ikke får lov til å klage, for æ har samisk som hjemmespråk og alt – æ har ikke den smertelige erfaringa andre har i å måtte gjenerobre nokka dem aldri har kjent, eller å bare la det ligge for å slippe å tenke på smerten i det – men det e jo ikke legitimt, og æ vet det. Min smerte e ikke så stor som andre sin, så grunnlegganes, men det e en smerte forvoldt av et samfunn som i bunn og grunn ikke ga mæ muligheten til å lære morsmålet mitt på den måten æ vil. Og det e ugreit, for å si det pent, uansett grad av språkmangel man ende opp med.
Men likevel, æ vil ikke være redd for språket mitt, æ vil bruke det uten frykt og æ vil hoppe uti det ofte nok til at æ ikke lenger lar mæ affisere av eventuelle språkpolitiblåmerka, sjøl om det nok tar sin tid og kanskje aldri går over, men av og til må man slutte å frykte. Æ skal prøve nu. Æ skal i hvert fall tenke på det.
side opp og side ned 
Veldig kloke betraktninger, Siri. Du berører noe som er et så vesentlig og så snikende farlig at språket kan komme til å dø så langsomt at vi tror at det lever, for å låne en formulering fra lyrikeren Bertrand Besigye.
Her jeg bor, hører jeg folk (ordførere og andre politikere) si i alle festtaler at det går framover med samisk. Det er helt feil, blant annet av de årsaker som du beskriver. På årets Markomeannu hørte jeg så lite samisk (nei, jeg er ikke døv)at jeg kjente meg som Obstfelder i Jeg ser, der han betrakter verden med fremmedgjorte øyne.
Men altså, jeg er kjempeglad for at du minner meg ( og forhåpentligvis mange ndre) på at et hvert språk har og får den statusen som vi språkbrukere og språkbærere selv gir det.
Dearv.Ardis Ronte Eriksen
Ja, æ hadde en aha-opplevelse under en konsert med Ára under Jokkmokksmarkedet i år, kor Simon Issát Marainen sa “mun boađan dás sámástit ja ruohastit, danin go jus mun in bija arvu iežan eatnigillii, de ii oktage eará boađe dan dahkat.” (*æ kommer til å snakke samisk og svensk her, for om æ ikke ser verdien i mitt eget morsmål kommer heller ingen andre til å gjøre det» – for dem som ikke kan nordsamisk.) Han har jo helt rett, men æ tror – om æ skal anta at andre tenke som mæsjøl – at noen av oss frykte å bruke språket fordi vi vil kunne bruke det helt rett, og så lenge det ikke e helt rett, så virke det sikrere å bruke et språk man kan kommunisere på uten problema.
Og det e jo ikke det at vi ikke burde ha folk som e villig til å korrigere språket, vi treng oversettera med respekt for faget sitt, og vi treng journalista som skriv så bra samisk i utgangspunktet at folk kan henge sæ opp i nyhetan, ikke i grammatikken – men vi må gjøre rom for dem av oss som ikke e perfekt. Og æ tror det e en ufattelig vanskelig balansegang. Reint personlig vil æ ikke sende fra mæ «offisielle» ting på samisk uten korrekturlesing, fordi æ syns det e pinlig at æ har et språk fullt av feil (særlig siden æ e veldig flink språklig på både norsk og engelsk), men æ øve mæ stadig på å skrive mer på samisk i settinga kor folk kanskje ikke heng sæ opp i rettskriving, men ser mer på innholdet. Og så må man vel bare slutte å frykte å bli korrigert (samt at den som korrigere må akseptere at av og til e det viktigere med bruk enn med kunnskap, uansett kor ondt det gjør å lese dårlig grammatikk), men det e jo ikke som om man kan trykke på en magisk knapp og slutte å være bekymra for sånt.
Hvilket e den særdeles lange kommentar-versjonen av å si «du har helt rett og æ skulle ønske æ visste kordan vi kan endre på det.» Før eller seinere finn vi vel ut av det – eller så blir språket så dårlig at ethvert forsøk på å skrive/snakke det blir applaudert bare i kraft av å eksistere. Men æ håpe ikke det går så galt!
Du kan si “Bures” til meg. Det e ca alt æ skjønne, dessverre, men det gjør mæ veldig glad uansett. (Æ kan vel faktisk også si det, sånn egentlig.)