Det her e prologen til reisebrevet æ neppe kommer til å skrive.

Æ e tilbake i Tromsø. Det føles merkelig. Æ bevegde mæ endelig ut av huset i dag, etter å ha vært tilbake siden fredag – æ har sovet og sløva og ikke gjort nokka fornuftig – og det va så rart. Det eneste som har skjedd e at 4 roser har fjerna stambordet mitt og satt inn et enormt et – som dog tillate mæ å lage vitsa om at æ e ridderen av det runde bord, så … det jevne sæ ut – og at dela av Storgata e stengt uten at æ helt vet koffor. Men det føles som om æ har vært borte så lenge at alt burde være annerledes.

Det slår mæ nu at æ kanskje burde venta med å vende tilbake til etter at det nye kommunestyret va satt, så kunne æ kjent på skikkelige forandringe. (sukk.) (Det foregikk tydeligvis en eller anna slags feiring på 4 roser, det va i hvert fall mye politiske tryna å se – og bare sånne æ ikke stemme på – og Øyvind Hilmarsen smilte til mæ og æ skjønne ikke koffor men det får være som det vil. Æ e fortsatt ikke gammel nok til å syns at man til enhver tid skal komme overens med folk man e politisk uenig med.) (æ holdt på å være mye mer kategorisk, men æ va med i Utropia og æ likte studentstyreledera som e medlemma i Høyre, så det e kanskje ikke sant. Men det e forskjell på studentpolitikk og ordentlig politikk, sant?)

Det va digresjonen sin det.

Det æ skulle si før den politiske depresjonen kom og tok mæ va at det føles som om alt burde være annerledes, fordi æ har gjort så mye i løpet av de siste [knappe] fem uken, æ kunne like gjerne vært borte i tre måneda. Ikke det at æ kan forklare ka æ har gjort, siden æ stort sett har drukket kaffe, lest bøker og sett på kunst – hvilket ikke e all verdens forskjellig fra det æ vanligvis gjør i Tromsø, men æ har gjort det i plassa som ikke e her. Æ har sett på kunst i New York, Milwaukee, Chicago (æ skulle se på kunst i Portland, men så blei æ distrahert, men æ va i en kinesisk hage, det va en kunstopplevelse på sin egen måte det også), og æ har drukket kaffe hos uavhengige kaffebrenneri og kaffebara over hele landet (og så har æ vært på Starbucks. Ofte. Men æ tror kanskje det blei ganske likt til slutt, mest fordi æ stort sett drakk Starbucks i New York, men resten av turen gjorde æ mitt beste for å få med mæ den lokale koloritten og alt det der).

Og æ har vært på bokhandla ulik alt anna æ har vært i før, bortsett fra Powell’s, som fortsatt e sæ sjøl lik, heldigvis. Bokhandla med fire hylle – fra gulv til tak – med urfolkslitteratur, og seks hylle poesi; bokhandla med hyllemeter på hyllemeter med diverse zina, i varieranes grad av hjemmelagdhet, og resten av hyllemeteran dedikert til tegneseria av forskjellige typa; bokhandla som fokusere på feministisk/feminin litteratur, kvinnelige forfattera som normen; bruktbokhandla større enn de største bokhandlan æ har vært i i Norge (i Tromsø, men Norge også); bokhandla med absolutt alt Sherman Alexie har skrevet, kor Daphne Gottlieb va representert med nesten hele bibliografien sin, kor hele hylle va dedikert til steampunk, til «radical parenting», gjør-det-sjøl og kordan-leve-med-det-du-kan-dyrke-i-hagen-din; bokhandla, ja, men bokhandla kor æ kunne funnet mæsjøl på nye og sære måta.

Og æ blei sjarmert av ideen om å kunne leve et sted kor æ faktisk kunne dyrka ting, kor andre ting enn ville bær og kjedelige grønnsaker gror, utendørs, squash og tomata og krydderurte og fiken og epla og pæra og alt sammen – og det e ikke så eksotisk, egentlig, æ vet jo det, men tenk å ha muligheten til å gjøre sånt? Æ e ikke engang spesielt interessert i hagebruk og sånt, men ideen om å kunne dyrke fram ting som ikke e poteta e helt fantastisk. (æ e enkel å glede, æ vet det.)

Og æ føle mæ som en light-versjon av en drittsekk når æ e trist over å komme tilbake, men det slo mæ – igjen – at det e nokka som ikke e helt riktig i måten æ leve livet mitt på når æ e glad for å reise fra Tromsø og trist over å komme tilbake til Norge – når min første reaksjon da æ hørte norsk på flyplassterminalen i Newark va «æsj, hold kjeft.» (det hjelpe ikke på at det va [voksne] mannlige østlendinga, det e bestandig den minst sympatiske reintroduksjonen til norsk æ kan tenke mæ.) Æ har det fint i Tromsø, ja, men av og til tror æ det e mest fordi æ har havna i en status quo her, æ vet kordan Tromsø funke og æ vet kordan æ funke i Tromsø, men æ utfordre ikke mæsjøl, æ blir ikke utfordra.

Æ mene, æ har lyst til å bo i USA lenge nok til at æ savne Norge, ikke bare vennan mine. Æ har lyst til å bo i USA lenge nok til at æ klare å etablere en frokostrutine æ klare å holde mæ til – kontinuerlig reise hjelpe ikke på når det gjeld sånt. Æ har lyst til å bo i USA lenge nok til at æ blir genuint glad over å høre folk snakke norsk.

Men æ gikk på butikken etter å ha vært på 4 roser og traff en samisk bekjent, og det første han gjorde va å strekke fram hånda si, og vi håndhilste. Og det kommer æ vel aldri til å finne noen plassa i USA, og æ vet ikke om æ vil lære mæ å leve uten den typen rutineoppførsel heller.

Det skal ikke være enkelt, men det kunne gjerne vært litt enklere, ja.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s