1600 ord om teater, «The Black Rider» og kjærtegn.

Æ va på teater på lørdag. Æ så «The Black Rider» på HT – siden HT jo e det teateret æ oftest ende opp på. Æ va på teater på HT på tirsdag også, da så æ «The Black Rider». Æ va forsåvidt også på teater på forrige lørdag, da så æ «Gutten og gullfuglen», selvfølgelig også på HT.

Æ hadde egentlig tenkt å forsone mæ med å se «The Black Rider» bare en gang, men så våkna æ på lørdagsmorran og tenkte at æ føle mæ mer komfortabel med å angre på at æ brukte 280 krone på å se et teaterstykke for andre gang, enn at æ skulle vandre rundt resten av året – æ tenkte kanskje resten av livet, men det va tidlig på morran og æ va melodramatisk – og angre på at æ ikke fikk sett det.

Æ føle mæ litt teit når æ sir det, kæm som prate om å forsone sæ med å se et teaterstykke bare én gang, liksom? Det e vel heller omvendt, det høre til sjeldenhetan at folk har lyst til å se det to ganga – eller, lyst e sikkert feil ord, men et teaterstykke e som oftest såpass dyrt at folk kanskje ikke finn det verdt pengan – tenk, man kan gå på kino tre ganga for den prisen, fire om man ikke e student og dermed ikke kan spare hundre krone!

Æ kan knapt huske sist æ va på kino – bortsett fra filmfestivalen, men det gjelds jo ikke – æ tror æ har vært på kino i år … Ja, æ så «Få meg på, for faen» sammen med Ida rett før æ dro til USA. Grunnen e nok at teater har tatt over underholdningsbehovet – det gir mæ en helt anna form for tilfredsstillelse.

Det e nokka med at teateret føles som en ting vi gjør sammen, skuespilleran kunne ikke spilt stykket om det ikke va for mæ – kor æ betyr det generelle publikummet, ikke mæ spesifikt, det finnes nok ikke et eneste stykke som ikke kunne eksistert uten mæ, enda – og æ hadde aldri vært der om det ikke va for skuespilleran («det e lørdag, æ skal tilbringe kvelden i en mørk, tom sal på HT, ja!»). Vi eksistere i et samspill, og jo eldre æ blir, eller – det e kanskje riktigere å si at jo mer æ går på teater, nokka som jo ikke nødvendigvis heng sammen med alder, jo mer blir æ klar over at æ så gjerne vil at alt skal gå bra.

Æ vil, for min egen del, at stykket skal være nokka æ kan glede mæ over, nokka som gjør mæ entusiastisk, nokka som gir mæ lykke, eller katarsis (sjøl om æ syns det e pinlig å gråte i offentlighet, fordi æ blir sprutrød), som gir mæ ting å tenke på. Og æ vil, for skuespilleran – og bandet og teknikeran og scenografan og regissøran og alle de andre som e involvert, men skuespilleran e jo dem man helst ser – sin del at alt skal gå som det skal.

Det gjorde ikke det på HT på lørdag, det va opptil flere tilfella av småting som gikk galt – først la æ merke til at da en karakter skulle slepe en anna gjennom en døråpning, måtte den døde karakteren dytte litt med skuldra for å komme sæ gjennom; så gikk mikrofonen til Morten Abel litt skeis under siste sangen i første akt, det va ikke alvorlig, men det knitra litt og sånt; og under en lysbildefremvisning gikk hele greia i stå, sånn at halvparten av bildan ikke blei vist og stakkars [skuespillermannen æ på ståanes fot ikke huske navnet på] John Sigurd Kristensen måtte stå og knø på maskina, og vise fram siste rest av bilda med en stor svart strek over skjermen (analog teknologi altså …).

Men det va til gjengjeld sånn cirka det eneste æ hadde å klage på, og det e jo ikke klaga, det va bare småting som fikk mæ til å tenke «å nei!» og ville klappe litt ekstra.

Etter at æ så stykket på tirsdag – sammen med Ida, Inga og Gøril – va æ ubestemt. Æ ville ikke si at æ likte det, men æ ville heller ikke påstå at æ ikke likte det, og æ klarte ikke helt å finne ut av koffor det va sånn. Det blei tydeligere for mæ etter andre runde: historien i «The Black Rider» e syltynn, men den e heller ikke poenget i stykket, og det visste æ ikke første gangen. Det hjelpe nok heller ikke på at min forrige teateropplevelse – og da mene æ opplevelse som nokka det føles som om æ har levd mæ gjennom, ikke det siste æ så (e det en tydelig distinksjon?) – va «En folkefiende». Og man kan si mye om Ibsen, men man kan ikke akkurat beskylde han for å ha syltynne fortellinge (tror æ, ka vet vel æ om ka Ibsen-akademikera mene).

Det va ting æ likte i første omgang, men det va mest ting som æ bestandig like: scenografien, det tekniske, Marius Lien, [han skuespillermannen æ aldri huske navnet på – Sigurd? Kristiansen? Kristensen?], John Sigurd Kristensen! (æ ga opp og fant han på HT sine hjemmeside), måten dem hadde inkorporert bandet i forestillinga.

Andre gangen æ så det va æ ikke opptatt av å finne ut av kordan det skulle gå, da lot æ mæ begeistre av Morten Abel, måten han va lealaus og uovertruffen (det va æ forsåvidt ganske begeistra for første gangen også, men andre gangen va æ mer forberedt og blei litt ekstra imponert), æ prøvde å forstå ka som va vitsen med karakteren som tydeligvis bare va «han mannen som e tilstede», æ lot bandet seile sin egen sjø og fulgte med på kæm som kunne befinne sæ inni hjortehodan.

Æ va til og med forberedt på det fantastiske fortellertekniske grepet med brudesløret, men det va like effektivt andre gangen – muligens mer, fordi det gjennomsyra alt som kom før. (Det må man – æ – si om visuell scenekunst, det har enkelte sånne muligheta æ ikke tror man noensinne får i tekst – det kan ikke sammenlignes (og det e fint).)

Men æ snakka om det i pausen, med en mann som så det for første gang – det e ganske fint å gå aleina på teater og faktisk havne ved siden av noen du kjenne som også e aleina – både om stykket og HT reint generelt og vi konkluderte med at det e mye av det tekniske dem e veldig flink på, men det hjelpe ikke når man ikke føle nokka av/for stykket.

Og det e nok det æ savne i «The Black Rider», sjøl om æ likte det veldig godt i andre omgang: det ga mæ ting å tenke på reint teknisk, men æ sitt ikke igjen med noen følelsa om kjærlighet. Og det e vel det æ aller helst vil ha fra et stykke kor han og ho vil ha hverandre og djevelen dukke opp.

Dessuten, og det her e min helt egen greie, brukte æ store dela av stykket første gang til å tenke på kordan Fuller-Gee og Holten Worsøe hadde gjort sæ i hovedrollan (eller, som de to elskende – æ tror man kan argumentere ganske enkelt for at dem ikke e hovedrollan, om man vil), fordi æ kunne se det for mæ i hodet mitt, og det va fint. Finere enn med de to som spilte. E det litt slemt? Sikkert. Men æ hjerte Ida og Jørn-Bjørn i samspill, og det kan æ ikke nokka for.

Før æ dro til USA va æ på teater og så dem i «Grensen». Det va et stykke æ på mange måta likte veldig godt, men med noen forbehold (snakka Holten Worsøe russisk? For om det va tullerussisk e det så problematisk at æ ikke helt klare å sette ord på det – men æ håpe det ikke va det (æ kan tilgi gebrokken uttale på et språk, men om du bare prate tull og late som e det litt verre)), men samtidig va det nærmest litt ubehagelig. Æ syns det va litt ubehagelig, men æ så det med Ida og ho va ikke enig, så det e kanskje den konservative delen av mæ som reagerte.

Det va et ganske fysisk stykke, på mange måta – det va en form for danseteater; heldigvis e æ ikke flink nok danseteoretisk til å eventuelt syns at det e fælt at ikke-dansera skal gjøre koreograferte ting – og dem brukte mye tid på å ta på hverandre (og litt på å … ta hverandre), og det va en del av mæ som ikke klarte å slutte å se på og tenke «dem e kjæresta på ordentlig, det e sånt dem [kanskje] gjør til vanlig.» Og det va skikkelig distraheranes.

Det e litt rart da, æ har sett dem spille sammen i ganske mye, og æ har aldri tenkt på det før, men nu gjorde æ det. Æ tror det e fordi det va så mye berøring i det, fordi det va så mye som slo mæ som ting folk gjør når dem e komfortabel med hverandre, når dem e sammen. Og det e sånt æ syns e fint å se i korte glimt i virkeligheta, men æ vet ikke helt kordan æ skal forholde mæ til det når det skjer i en time (sånn cirka, æ huske ikke kor langt stykket va) på scenen. Æ hadde aldri tenkt over det om æ ikke viste at dem e kjæresta i virkeligheta (æ antar at dem fortsatt e det, æ håpe dem fortsatt e det – fine folk burde finne hverandre), æ hadde neppe tenkt over det om det va andre skuespillera, noen tilfeldige dansera – men æ grunna litt på det en stund. Men så dro æ til USA og fikk andre ting å tenke på.

Egentlig burde æ vel si nokka om «Gutten og Gullfuglen» også, men det får æ ikke til nu.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s