Æ satt på bussen i dag tidlig – vel, halv ti, relativt tidlig? – og tenkte på å skulle prate samisk med folk. Og så kjente æ litt på kordan det føles å ha panikkangst, eller i det minste nokka som ligne på språklig klaustrofobi. Det e den teiteste klisjeen, men det va nesten så æ kunne kjenne veggan bygge sæ opp rundt hjertet mitt og presse sæ sammen.
Å snakke samisk innebær å kutte ordforrådet mitt med ganske mange prosent – sikkert minst førti, kanskje nærmere seksti? Og æ vet at dem – det her magiske, mystiske, mytiske dem:et man kan skylde på når man ikke finn andre – sir at det e bra å bruke et enkelt språk. George Orwell sa det! Og det har vel han og dem helt rett i, men det e neppe sant, ikke når du bruke det enkle språket fordi du ikke evne å forklare dæ i så avanserte terma som du føle et behov for. Særlig ikke når du har tilgang til den terminologien i et språk du vet begge parta i samtalen – som oftest – beherske, men ikke vil bruke, fordi det e et nederlag å bruke et språk som på mange måta ville føles som et fremmedelement i samtalen.
Å snakke samisk innebær å forenkle mæsjøl, tidvis nærmest til det ugjenkjennelige. Å snakke samisk innebær å forenkle argumentasjonen min i så stor grad at æ miste alle nyansan. Å snakke samisk betyr at æ ende opp med å si at ting e gøy, heller enn at dem e underholdanes eller latterlig – og det e ganske stor forskjell på meningsinnholdet i de to ordan.
Å snakke samisk betyr at æ miste nyansan, betyr at æ miste fingerspissfølelsen for språket – en fingerspissfølelse æ har i fullt monn i både norsk og engelsk. Å snakke samisk e den mest effektive måten å få mæsjøl til å virke dummere enn æ egentlig e.
Og du må gjerne si at det ikke e sant, om du vil, om du syns det, men æ vet at det e sant. Det her e ikke kokettering, det e fakta – vel, i den grad nokka æ noensinne skriv om mæsjøl kan være fakta, men det blir jo en helt anna sak – æ blir et dummere menneske på samisk.
Og æ syns ikke det e helt greit, æ har lyst til å imponere folk når æ snakke samisk, æ vil at dem skal syns at æ har intelligente meninge; æ vil ikke måtte bruke store dela av samtalen på å plukke riktig ord, å måtte tenke gjennom alle ordan æ velge, å ta til takke med nokka som ikke egentlig sir det æ vil si.
Men om alternativet e å la språket ligge, om alternativet e å bidra til å forskynde det samiske språkets snarlige død, og det e det jo, så fortsett æ. Det driv mæ til vanvidd, men pokker heller, litt e bedre enn ingenting e bedre enn å miste alt.
Og det e fint for dæ at du har det ordforrådet, at du har de mulighetan til å uttrykke dæ, at du får sagt akkurat det du vil si absolutt hver gang du åpne munnen og snakke samisk, men om du noensinne kommer med den formananes pekefingeren kommer æ til å knekke den.
Du må gjerne rette på mæ, supplere, foreslå det ordet du kanskje tror æ mangle, men du får ikke lov til å beskylde mæ for å gjøre for lite – det vet du ingenting om.
side opp og side ned 
Oi, en interessent tanke jeg ikke har vært borti! Er innflyttet nordlending (utflyttet østlending) med stor interesse for stort sett alt samisk, språket spesielt. Syntes det til tider kan være vanskelig å snakke om med venner, medstudenter ect, da mye av problematikken rundt samiske spørsmål virker veldig søkt. Ofte downright dårlig forkledd diskriminering. (Naivt nok ser jeg ikke helt hvorfor ikke alle ikke-samiske syntes det er like kult som meg.) Ser selvsagt at det er politiske utfordringer, men politikk er spennende! Og skal kunne holdes verdig.Følelsen som «kun» norsk er at du har en forståelse jeg aldri vil få, en kunnskap jeg aldri vil tilegne meg gjennom å ikke være samisk. Men som sagt, jeg skjønner heller ikke hva du sier. Jeg romantiserer, derfor spennende innlegg. Det gjør problematikken lettere å forstå- godt skrevet!
Men det e jo klart æ besitt en kulturforståelse du som ikke-same aldri vil kunne ta del i, akkurat som du som norsk aldri vil kunne fullt ut forklare en ikke-nordmann ka det norske består i – problemet e at det e så mange som ikke ser det, som antar at som same oppvokst i Norge e man norsk, og alt anna e nokka man pynte (sæ) med.
Det perspektivet forsvinn som oftest bestandig i enhver samtale om det samiske, fordi dem ende opp med å handle om politikk og rettigheta – og det e ikke rettigheta som skape et folk, dem bare oppretthold det, det e kulturen. Og det e den som e sartest, det e den dem ikke ser.
Men du får poeng for å prøve.
Juo, nu dat lea. Oahppes dovddut ja jurdagat.
Men om æ sku kommentert dette innlegget på norsk ville det bliT mye lenger og ordrikere og nyansert…
In mun muitán šat vástidit, muhto jo …
(muhto de mun čállen dan ja fahka in hálit heaittit čállit sámegiela, vaikko in máhte gal albmalahkaid čállit dan, muhto lea nu somá, lihkáge, iskat, hárjehaddat. Muhto gal buot manná johtilebbo dárogilli.)
Tilbakeping: Det her e et lite dikt / om poesi æ har lest og likt « store verk – med fotnoter – og popmusikk