Om kunstfotografi og tjukkebolla feita.

I mai en gang linka fr.martinsen til bildan til Jen Davis, og skreiv

Og her sitter jeg og ser på bildene og tenker på det at hun fotograferer seg selv og hun er tykk og tykkhet tvinger seg frem som emne for den som ser på bildene og spørsmålet om penhet trenger seg på og tristhet og stolhet men i hodet surrer alt rundt det tjukke det er aksen og det er faenmeg irriterende at det skal være så nærliggende, som om det ikke kan finnes tematikk i bildene som ikke også handler om fett.

og æ så på de få bildan ho hadde lagt til i innlegget sitt, før æ klikka mæ videre til fotobloggen til Information (og nettsida til Davis, som dessverre ikke e oppe for øyeblikket, men som finnes her om den plutselig skulle dukke opp igjen).

Og så stakk det litt i magen – det e en stor mage, det e god plass til å stikke i den – men æ så på de bildan og tenkte på kor vakker dem e. Det e nokka med lyset, og fargan – æ ser for mæ at Jen Davis bor i et hus med vegga som har solide, fornuftige farga, ikke bare hvitt og beige – måten ho bruke sollys og naturlig lys (eller bare måten ho lyssett bildan sine sånn at det ser naturlig ut). Det appellerte til mæ, det ser ut sånn som bildan æ stort sett ikke tar andre plassa enn inni hodet mitt ser ut. Og så lurte æ på om æ nistirra på de detaljan, på måten ho har lyssatt sæsjøl for å slippe å tenke at ho e tjukk. Men nei, æ kan ha to tanka i hodet på en gang (og æ like at æ først skreiv to hoda i tankan …), kor den ene kan sette pris på det æ ser som god kunst, og den andre kan sette pris på at noen som ligne på mæ bruke sæsjøl på den måten, og at det blir vakre bilda av det, ikke på tross av, men på grunn av, som del av.

Æ syns dem e vakker, æ syns ho e vakker, det e nokka der, for eksempel i «Purity» og «The Day After», det e nokka med ansiktsuttrykket hennes i «Steve and I» («should have recognized that fierce look in [her] eyes, I’ve seen it in the mirror so many times» som Ani DiFranco syng), og «Untitled No. 39» (alle de bildan finnes presentert hos Information) e helt fantastisk, fargesammensettinga og ho og, æ vet ikke, æ klare ikke sette fingeren på ka det e der som appelere så veldig til mæ, men æ skulle ønske æ kunne henge opp det bildet på veggen.

Men. Selvfølgelig e det et men her. Men æ satt på 4 roser for kanskje to uke siden (egentlig treng ingen av historian mine å inneholde linja «satt på 4 roser», den e bestandig implisitt) og så på folkan som sto ved disken og handla, som kom inn døra, som smilte til vennan sine, som snakka med hverandre, æ så på alle de her damen og tenkte «det finnes så mange attraktive folk i verden, koffor skulle noen like mæ best av alle?» Æ sa det til Therese, noen daga seinere, som nokka æ hadde tenkt på, og ho reagerte som forventa – som man forvente at venna skal – akkurat som æ reagerte da ho sa nokka langs de samme linjen (om enn ikke fullt så dramatisk) noen minutt tidligere.

Og av og til fortell æ vennan mine at dem e inhabil, selvfølgelig e dem det, det har dem da vært hele veien, uansett kæm det va – på videregående kor ei jente blei forkasta med «ho e tjukk» som om det va logisk at ho dermed også va uinteressant, og da æ forsiktig prøvde å påpeke at «… det e æ også» så va det åpenbart at æ ikke va det, ikke sånn som ho. Det gjelds ikke når det e vennan dine.

Det æ har tenkt på i det siste e ideen om fat acceptance, og det æ plukka opp derfra, kor feil den e, den her ideen om at klær bestandig skal være flatteranes. «Se, om du kjøpe den her buksa kan den skjule at du har store lår, om du bruke den her genseren kan du skjule ditt og gjemme datt, om du går sånn kledd e det mest flatteranes for dæ, ikke bruk sånne klær.» Det finnes ikke det klesplagg i verden som kommer til å få mæ til å se tynn ut, og det e helt greit, æ leve fint med det – sjøl om æ av og til får lyst til å gå i klesbutikka, prøve klær og henvende mæ til vilt fremmede menneska og spørre «ser æ tjukk ut i den her?» bare for å se ka dem svare; det e dårlig gjort å ønske å gjøre andre ukomfortabel med din egen vekt, dårlig gjort, men fristanes – æ øve mæ på å tenke at alt ikke treng å være flatteranes, så lenge æ like det.

Æ tenke på det av og til, når æ sitt tilbakelent i en stol, når æ vil sitte skikkelig behagelig og innser at magen min e det mest synlige punktet på mæ, æ kjenne på ubehaget over å vite at det e den folk ser først, at det e den æ presentere til omverden. Av og til – sjelden, sjelden – ser æ på gravide dame og blir sjalu over den nonchalante måten dem kan presentere sine egne maga på, fordi det e liv i dem, fordi dem gjør nokka vakkert.

Æ tenke på det av og til, når æ ser at noen ser på mæ, men bare akkurat lenge nok til at dem kan forkaste mæ; dem ser på mæ lenge nok til å kutte hodet av mæ, forkaste mæ som noen dem e interessert i – enten på den ene eller den andre måten – og går videre. Æ blir ikke trist av det, æ har aldri vært den peneste jenta i rommet. Noen ganga har æ vært den eneste, det e det nærmeste æ kommer. Æ har slått mæ til ro med at folk som snakke til mæ, som uttrykke interesse på den måten enten e full eller over femti, det e liksom bare sånn det e. Og om noen ignorere mæ totalt bare fordi æ e tjukk, så e det som oftest ikke så farlig for min del – og om det va noen æ faktisk ville prate med, så går det egentlig ganske fort over når æ innser at dem gjør sånt – æ vet at æ har intelligente synspunkt å komme med, synd for dem at dem går glipp av det.

Og det e litt der det heng sammen med resten, litt der og litt hos alle de attraktive menneskan som heller burde finne hverandre – fordi det virke bortkasta å håpe på at noen av dem skal ville finne mæ – en plutselig oppdagelse av at jo, æ har faktisk dårlig sjøltillit, men bare på akkurat det ene området. Bare på det ene området kor æ har faktiske erfaringe som tilsir at det e bortkasta å håpe på så mye – æ vet at æ e smart, flink og alle de andre ordan folk bruke for å beskrive menneska som e skikkelig bra menneska på tross av at dem også e skikkelig tjukk. Det verste va jo at det gjør mæ nesten til en av de her folkan æ bestandig vil vri rundt halsen på, sånne som sir «det sir du bare for å være snill» når noen gir mæ et kompliment, bare fordi æ e mest vant til å få komplimenta enten for nokka æ gjør eller nokka æ har på mæ, ikke for sånt æ i utgangspunktet ikke kan påvirke (som da Ida sa at «det e jo ikke unaturlig om noen vil se dæ i øyan mens dem snakke med dæ, du har fine øya» og æ oppdaga at det har æ aldri tenkt over, det e det ingen som har sagt før) – og æ lar være å si det, æ sir «takk» og «å!» og alt det der, æ har da en bra oppdragelse. Men æ tror fortsatt at du e nødt til å like mæ i utgangspunktet for å syns det, æ klare ikke slutte å anta at det e sant.

Men æ ser på bildan til Jen Davis og tenke at ho e pen, sjøl i de tilfellan kor ho presentere sæ på måta som ikke ville vært attraktiv uansett kor idealkroppsaktig man va, og æ øve mæ på å være et bedre menneske, som del av fat acceptance-retorikken æ etterhvert har lært mæ, æ har nesten klart å plukke av mæ vanen med å se på bilda av andre feite folk og tenke «æ e i det minste ikke tjukk,» som om det gjør mæ til et bedre menneske. Æ øve mæ på å se på bilda av tjukke folk og ikke tenke «koffor går du kledd sånn», å heller tenke «det hadde æ aldri hatt på mæ, men …» for så å enten definere koffor og kordan det kanskje kunne fungert på mæ, til mæ, på måta æ ville likt, eller kordan æ ville gjort det. Nu ser æ mer på folk og prøve å forstå kordan æ sjøl ser ut, e beinan mine sånn, e skuldran mine sånn, kordan ligg magen min i klærne mine.

(fordi en avart av det her e at sjøl om æ prøve å legge fra mæ idean om ka som e flatteranes på den feite kroppen min, så har æ noen helt andre norma som heng igjen, om ka som e anstendig, ka æ syns e passanes – og det e en balansegang å skulle finne ut av ka som e faktisk «her går mine [anstendighets]grense» og ka som e tillært «det e upassanes for feite folk å …»)

Og det får mæ til å høres ut som om æ gjør mitt beste for å være et perfekt, prektig menneske som aldri dømme, og det e jo selvfølgelig ikke sant, fordi noen ganga e æ skrekkelig fordomsfull, men æ øve mæ på å ikke være det. Og, kanskje viktigere, æ øve mæ på å ikke være fordomsfull så andre høre det – æ tar mæsjøl i øran og sir «nei» fordi det e et menneske æ ikke vil være – ethvert tilbakeskritt e tilgitt så lenge æ fortsette å prøve, og antallet tilbakefall minske etterhvert, det nytte.

Men æ klare fortsatt ikke å tenke på mæsjøl som kropp. Det e lettere å venne sæ til å være snill med andre enn å venne sæ til å være snill med sæsjøl. Men æ prøve?

Nu må æ bare venne mæ til tj-lyden i tjukk – for man kan ikke si tykk på nordnorsk, og feit har feil konnotasjona, syns æ – så kommer alt til å bli enda litt bedre.

5 thoughts on “Om kunstfotografi og tjukkebolla feita.

  1. Du ruler. Jeg mener det. Du skriver så veldig, veldig bra om så mye man kan kjenne seg igjen i. Tommel opp!

  2. Tenk at man bruker SÅ mye tid på å tenke på ting ingen andre tenker på… Etter alt skriveriet om magen din, prøvde jeg å se for meg den, siden jeg liker å se for meg det jeg leser om. Men ikke søren om jeg klarte å gjenkalle minnet om SKG-magen i hodet. Det eneste jeg klarte å se for meg var det nydelig, skjønne smilet ditt (med desken som omvigvelser). Så tenker jeg at kanskje all den tiden jeg bruker på å bekymre meg om det kommer valke her og der når jeg går i de og de klærne osv, kanskje er helt bortkastet, for kanskje INGEN andre ser valken fordi de er for opptatt av sin egen valke? herregud.

    • Æ tror det e sant, alle sammen e for opptatt med sine egne valka (ikke-eksisteranes eller ei), til å legge merke til andre sine. (også finnes det jo noen som e mest glad i å se på andre, men det e vel stort sett sånne folk man ikke burde bry sæ med …)

      ps. Æ savne dokker! Neste gang du e i Tromsø/æ e i ikke-Tromsø må valkan vårres møtes! :)

  3. Tilbakeping: Å være Ofelia uten å ligne Ofelia. Hamlet på HT og teater i HjerTet. « store verk – med fotnoter – og popmusikk

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s