Æ prøvde å tenke på året som e gått for å finne nokka som kunne være et utgangspunkt for å skrive om det. Av en eller anna grunn kom æ til å tenke på tidlig juni, i Tana, en dag æ va tidlig ferdig på jobb, det va sol og varmt ute, og æ satt på verandaen i huset til tanta og onkelen min og leste en bok av Seanan McGuire. Det va solskinn og varme, æ drakk iskaffe og leste om fantasy-figura som ikke eksistere.

Æ tror ikke det e et defineranes øyeblikk for året, om nokka blir det helt feil fordi æ har lest ganske lite i år, om nokka blir det helt feil fordi det sjelden e sol og varmt i Tana, om nokka blir det feil fordi det ikke va huset vårres.

Eller kanskje februar? I jokkmokk, under Jokkmokksmarkedet, kor æ va for første gang, det va kaldt – men ikke bitanes kaldt, overraskanes varmt til å være Jokkmokk i februar – og vi va på Ára-konsert. Æ tok mæ i å tenke at Jokkmokk hadde vært et fint sted å være, en liten stund, men æ tror ikke det e likedan når det ikke e den travleste uka i februar.

Det e kanskje et defineranes øyeblikk? Nokka samisk, som vanlig, om enn mer uproblematisk enn så mye av det samiske har vært i år, nokka fylt av glede, et sted æ ikke visste at æ kunne like, folk æ kjenne og folk æ ikke måtte forholde mæ til. Nokka samisk, som Ijahis idja i Inari – æ får ikke egentlig til å kalle det Inari, æ vil si Anár – kor æ også va for første gang (sjøl om det e mer logisk, siden Ijahis idja ikke har en firehundre år lang tradisjon, i motsetning til Jokkmokk). Nokka med det finske, nokka med det svenske i Jokkmokk, nokka med å være samisk alle veia (en gang i framtida skal æ på forskjellige kulturarrangement i alle de fire samiske landan, men utilsikta besøk i tre av dem hold for i fjor), alle folkan som dukke opp – i Inari og i Varangerbotn, i Tromsø og i Jokkmokk, på Riddu Riđđu og ute i verden.

Æ vil si nokka om Riddu, æ vil det, men. For noen måneda siden – eller kanskje det va i begynnelsen av november? det føles som en evighet – hørte æ på opptaket æ gjorde av Georg Buljos electric biđus, og det va vakkert, men det va forferdelig. Æ hørte på de få opptakan æ gjorde av Rolffa-konserten på torsdagen, og dem gikk bedre, men det går ikke an, æ klare ikke å høre på det der uten å forholde mæ til at det foregikk den 21. juli og tidlig den 22. juli, at det bare va noen knappe tima mellom at æ forelska mæ i Georg Buljo – igjen, det skjer hver gang æ ser han spille, æ e enkel – til Marit Anne kom og sa «har noen av dokker smarttelefona, det har visstnok vært en eksplosjon i Oslo?»

I ettertid huske æ bare noen øyeblikk fra festivalen, ett og anna smil, en og anna koftekledd kjekking, å sitte på en benk på lørdags formiddag og se ei jente som gråt helt aleina, å ikke vite om æ burde sagt nokka, folk som ga hverandre klemma, «det her e en dag for å gi godkinn til alle man møte,» småungan som sprang rundt uten å være redd for nokka.

Æ tror det her va året æ blei skikkelig svak for søte små barn, kor æ ramle ut av samtala på kafé fordi noen som sitt ved et anna bord har en baby på fanget, året kor æ smile til små barn fordi det e så fint når dem smile tilbake. Æ har spurt mæsjøl om det betyr at æ kanskje vil ha mine egne, men nei, æ klare fortsatt ikke å se for mæ at det skulle skje. Kanskje e det heller fordi æ e blitt mer kynisk til menneska – fordi Tromsø har gitt mæ grunn til å være kynisk – da e det greiere å sette sin lit til et enkelt barnesmil? Det høres deprimeranes ut.

Og USA da. Fem uke i landet æ like best av alle, Portland og Bellingham og Chicago og togreise og Milwaukee, Seattle, New York, en endeløs utsikt mot blå himmel og så mange hyggelige menneska – æ møtte to av dem for første gang, etter nærmere et tiår med internettbekjentskap, æ møtte en rekke forloveda, strengt tatt bare det, og æ fikk være med på en pre-date, for å sjekke om det her mennesket va nokka å satse på å date (æ har glemt å spørre kordan det gikk). Æ va innom kunstmuseum og bokhandla, den ene kaffesjappa etter den andre og æ forelska mæ, igjen og igjen, i landet som helhet, i alle mulighetan. I fremmede folk som smile til dæ på gata og i plutselige små samtala med vilt fremmede.

Og æ skulle gjerne oppsummert, eller kanskje æ kunne oppsummert hele året via teaterstykka æ så – 2011 e året æ forelska mæ i teater, definitivt – men jo mer æ har tenkt på det, jo mer har æ konkludert med at 2011 va et år av løse tråda. Æ blei modigere, på noen måta, og det va mye som skjedde, men det e lite av det som heng sammen, lite av det som gir kontinuitet.

Så æ håpe 2012 blir året for å veve dem sammen, æ håpe det her blir året for å gjennomføre mer enn å drømme – å gjøre begge dela, helst, æ e blitt dårlig på å huske drømman mine – æ vil lese mer, skrive mer, hoppe uti. Og kanskje kan æ holde mulighetan åpen for nye vennskap, det hadde vært fint, sjøl om 2011 har vært et fantastisk år med tanke på venna, det skal det ha – det skal dokker ha. Men det kan bestandig bli enda litt bedre, det tror æ.