Æ blir kanskje aldri et årskavalkademenneske?

Æ prøvde å tenke på året som e gått for å finne nokka som kunne være et utgangspunkt for å skrive om det. Av en eller anna grunn kom æ til å tenke på tidlig juni, i Tana, en dag æ va tidlig ferdig på jobb, det va sol og varmt ute, og æ satt på verandaen i huset til tanta og onkelen min og leste en bok av Seanan McGuire. Det va solskinn og varme, æ drakk iskaffe og leste om fantasy-figura som ikke eksistere.

Æ tror ikke det e et defineranes øyeblikk for året, om nokka blir det helt feil fordi æ har lest ganske lite i år, om nokka blir det helt feil fordi det sjelden e sol og varmt i Tana, om nokka blir det feil fordi det ikke va huset vårres.

Eller kanskje februar? I jokkmokk, under Jokkmokksmarkedet, kor æ va for første gang, det va kaldt – men ikke bitanes kaldt, overraskanes varmt til å være Jokkmokk i februar – og vi va på Ára-konsert. Æ tok mæ i å tenke at Jokkmokk hadde vært et fint sted å være, en liten stund, men æ tror ikke det e likedan når det ikke e den travleste uka i februar.

Det e kanskje et defineranes øyeblikk? Nokka samisk, som vanlig, om enn mer uproblematisk enn så mye av det samiske har vært i år, nokka fylt av glede, et sted æ ikke visste at æ kunne like, folk æ kjenne og folk æ ikke måtte forholde mæ til. Nokka samisk, som Ijahis idja i Inari – æ får ikke egentlig til å kalle det Inari, æ vil si Anár – kor æ også va for første gang (sjøl om det e mer logisk, siden Ijahis idja ikke har en firehundre år lang tradisjon, i motsetning til Jokkmokk). Nokka med det finske, nokka med det svenske i Jokkmokk, nokka med å være samisk alle veia (en gang i framtida skal æ på forskjellige kulturarrangement i alle de fire samiske landan, men utilsikta besøk i tre av dem hold for i fjor), alle folkan som dukke opp – i Inari og i Varangerbotn, i Tromsø og i Jokkmokk, på Riddu Riđđu og ute i verden.

Æ vil si nokka om Riddu, æ vil det, men. For noen måneda siden – eller kanskje det va i begynnelsen av november? det føles som en evighet – hørte æ på opptaket æ gjorde av Georg Buljos electric biđus, og det va vakkert, men det va forferdelig. Æ hørte på de få opptakan æ gjorde av Rolffa-konserten på torsdagen, og dem gikk bedre, men det går ikke an, æ klare ikke å høre på det der uten å forholde mæ til at det foregikk den 21. juli og tidlig den 22. juli, at det bare va noen knappe tima mellom at æ forelska mæ i Georg Buljo – igjen, det skjer hver gang æ ser han spille, æ e enkel – til Marit Anne kom og sa «har noen av dokker smarttelefona, det har visstnok vært en eksplosjon i Oslo?»

I ettertid huske æ bare noen øyeblikk fra festivalen, ett og anna smil, en og anna koftekledd kjekking, å sitte på en benk på lørdags formiddag og se ei jente som gråt helt aleina, å ikke vite om æ burde sagt nokka, folk som ga hverandre klemma, «det her e en dag for å gi godkinn til alle man møte,» småungan som sprang rundt uten å være redd for nokka.

Æ tror det her va året æ blei skikkelig svak for søte små barn, kor æ ramle ut av samtala på kafé fordi noen som sitt ved et anna bord har en baby på fanget, året kor æ smile til små barn fordi det e så fint når dem smile tilbake. Æ har spurt mæsjøl om det betyr at æ kanskje vil ha mine egne, men nei, æ klare fortsatt ikke å se for mæ at det skulle skje. Kanskje e det heller fordi æ e blitt mer kynisk til menneska – fordi Tromsø har gitt mæ grunn til å være kynisk – da e det greiere å sette sin lit til et enkelt barnesmil? Det høres deprimeranes ut.

Og USA da. Fem uke i landet æ like best av alle, Portland og Bellingham og Chicago og togreise og Milwaukee, Seattle, New York, en endeløs utsikt mot blå himmel og så mange hyggelige menneska – æ møtte to av dem for første gang, etter nærmere et tiår med internettbekjentskap, æ møtte en rekke forloveda, strengt tatt bare det, og æ fikk være med på en pre-date, for å sjekke om det her mennesket va nokka å satse på å date (æ har glemt å spørre kordan det gikk). Æ va innom kunstmuseum og bokhandla, den ene kaffesjappa etter den andre og æ forelska mæ, igjen og igjen, i landet som helhet, i alle mulighetan. I fremmede folk som smile til dæ på gata og i plutselige små samtala med vilt fremmede.

Og æ skulle gjerne oppsummert, eller kanskje æ kunne oppsummert hele året via teaterstykka æ så – 2011 e året æ forelska mæ i teater, definitivt – men jo mer æ har tenkt på det, jo mer har æ konkludert med at 2011 va et år av løse tråda. Æ blei modigere, på noen måta, og det va mye som skjedde, men det e lite av det som heng sammen, lite av det som gir kontinuitet.

Så æ håpe 2012 blir året for å veve dem sammen, æ håpe det her blir året for å gjennomføre mer enn å drømme – å gjøre begge dela, helst, æ e blitt dårlig på å huske drømman mine – æ vil lese mer, skrive mer, hoppe uti. Og kanskje kan æ holde mulighetan åpen for nye vennskap, det hadde vært fint, sjøl om 2011 har vært et fantastisk år med tanke på venna, det skal det ha – det skal dokker ha. Men det kan bestandig bli enda litt bedre, det tror æ.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s