Æ e for gammel for sånt. Eller: Æ vet ikke.

Æ har … vel, æ har lyst til å si at æ har et problem. Eller at æ har skrivesperre. Æ har definitivt problema med å få sagt det æ vil si. Æ.

I’m stuck like glue when it comes to you.

Æ sitt fast. Stort sett bare metaforisk, men metaforisk sitt æ dønn fast. Æ vil at.

Og sånn fortsett det, underholdanes nok. Æ prøve å skrive nokka. Blir distrahert av tilfeldige sangteksta i tilfeldige sanga – Buddy Miller i det her tilfellet. Prøve igjen å skrive nokka. Stoppe midt i en setning – men avslutte den med punktum likevel, fordi fragmenta e bedre enn nokka ufullført (det e ufullført uten punktum, det e et fragment med) – fordi æ ikke vet ka æ vil. Æ vet ikke engang ka æ vil avslutte setninga med.

Æ har lyst til å blogge om kjærlighet, æ vil innrømme sånt som at æ egentlig vil at 2012 skal være året æ finn noen. Men samtidig føles ikke det som nokka æ vil si, ikke her, ikke nu. Dessuten e det så fullt av forbehold. Æ ville tvitre det for noen uke siden: «æ e så full av forbehold at æ knapt får plass til mæsjøl i det æ skriv.» Men det e ikke så enkelt, og nu e æ så full av forbehold at æ knapt tør å skrive nokka i tilfelle æ ende opp med å si nokka æ ikke mene.

(dessuten lagra æ det i utkast-mappa i twitter-appen på telefonen – utkast-mappa kunne like gjerne vært oppkast-mappa, eller oppgulp-mappa, den inneholdt alt det til og mæ æ innser e ufornuftig å si høyt på offentlig tilgjengelige plassa – og i dag gikk twitter-appen hen og sletta alle utkastan mine. Æ vet ikke koffor. Æ e litt bitter, men samtidig virke det merkelig passanes.)

Æ vet ikke kæm æ e om æ ikke kan formulere setningen mine sånn som æ vil ha dem? Æ vet knapt ka æ skal gjøre med mæsjøl om æ ikke klare å si det æ vil ha sagt, når æ ikke engang vet ka æ vil si.

Og nu e æ så full av forbehold at æ ikke vil poste det her, fordi det ikke e det bloggen min e, ikke nu lenger, og det e jo greit – det eneste som forblir sikkert og absolutt e endringan, jada – men når æ ikke vet ka æ mene skriv æ til det går over, og kanskje konklusjonen ikke matche førstelinja, kanskje argumentasjonen ramle sammen halvveis og æ innser at den gordiske knuten min egentlig bare e en samling tråda æ ikke lenger behøve, men æ har skrevet til alt heng sammen, om enn bare inni hodet mitt, og da e det greit.

Men nu e det ikke greit, nu e alle trådan strømføranes og æ hold mæ unna dem og det blir det jo bare mer vas av, og æ tar mæ i å slette ting, æ skriv en halvforma tanke, men avbryt før æ får sagt det, før den havne ute i verden. Og æ har litt lyst til å si at æ vil ha en kjæreste, men æ ser på det æ sier og kan ikke skjønne koffor noen skulle like det. Men så tenke æ at æ jo ikke kan prøve å sjarmere noen ved å ikke være mæsjøl, for det e jo en eksepsjonelt dårlig idé, og om noen ikke like mæ fordi æ e i overkant pratsom og i overkant entusiastisk og i overkant gudan-vet-ka, så e det ikke nødvendigvis mitt tap. Men det hjelpe jo ikke på å vite at man fortjene at noen like dæ for den du e når det virke som om ingen like dæ.

Og det e vel knapt det som e problemet heller, fordi æ like mitt eget selskap, og alle de her andre linjan man kan bruke som forklaringe og unnskyldninge på koffor man fortsatt e aleina. (Eller så e æ bare aleina fordi æ ikke skjønne mæ på den her greia med kordan man skal møte folk og ka pokker man gjør når man først har møtt dem – æ har godt utvikla asosiale antenne, det hjelpe ikke i sånne situasjona.)

Æ e ganske sikker på at æ avslutta året mitt med å tenke «Æ vet ikke» og æ e ganske sikker på at det e det æ har tenkt oftest hele det nye året, så langt. Æ vet ikke. Og kanskje e greia den at æ e skikkelig flink på å tenke «Æ vet ikke,» det har æ bestandig vært, men som oftest, så langt i mitt kontemplative liv har det blitt fulgt opp av et men. Æ vet ikke, men … om æ skulle gjette, om æ skulle basere mæ på det æ allerede vet, om æ tar utgangspunkt i [det her] som på noen områda kan være sammenfallanes ville æ kanskje antatt at … og sånn fortsett det. Eller, sånn fortsatte det, for nu kommer æ ikke lenger enn æ vet ikke.

Og det e greit nok at en av de gamle filosofan – det va vel Aristoteles? – mente at den viseste e han som vet at han ikke vet nokka, men æ tror ikke egentlig han mente at man skal gå fra å være villig til å tenke høyt til å bare konkludere med «æ vet ikke.»

Men ka vet vel æ? Ikke spesielt mye, for øyeblikket. Det går forhåpentligvis over i løpet av året. Eller så får æ krysse fingran for at noen gjør nokka frustreranes same-relatert ganske snart, sånn at æ i det minste får nokka nytt å blogge om, det her e – om ikke anna – definitivt et blogginnlegg som fortjene å begraves dypt inni arkivan jo før jo heller.

Eller så kan det være et bevis på at man blir skikkelig glad i småord når man ikke vet ka man skal si, men æ orke ikke gå gjennom og slette dem. Kanskje en anna gang, æ vet ikke.

4 thoughts on “Æ e for gammel for sånt. Eller: Æ vet ikke.

  1. 1. Æ like dæ og ordan dine og selskapet ditt (og blogginnlegget, hah!), men æ mistenke at det ikke e sånn liking du tenke på.
    2. Det va Sokrates.
    3. Æ la ikke merke til småordan.

    • 1. Kanskje ikke akkurat sånn liking, men det e fint det også.
      2. Pokker.
      3. Men æ vet at dem e der, det e ille nok.
      (4. pokker.)

    • Ja, æ har stor tro på – og god erfaring med – å skrive mæ til et standpunkt (eller bare til en mer bevisst usikkerhet), men det blir veldig mye vanskeligere når æ i utgangspunktet ikke vet ka æ vil si. Det går nok over, æ e bare ikke vant – eller flink – til å ha skrivesperre sånn reint generelt.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s