Ingenting e som litt diktsnakk på en mandag?

Æ hadde litt lyst til å skrive et blogginnlegg kor æ sammenligne «Jeg holder ditt hode» av Stein Mehren og «Når du er borte» av Tor Jonsson. Det vil si, sammenligne e kanskje ikke riktig ord – dessuten høres det så veldig lyrikkeksamen på 1000-nivå-aktig ut – men begge diktan treff omtrent samme streng i mæ – det e bare det at der det ene diktet etterlate vibrasjona og en forståelse av kordan nokka kan sies, forsvinn det andre ut i intet: strengen flyttes ut i et kosmos kor vibrasjonan stilne hen før dem kan merkes.

I tilfelle dokker ikke har et forhold til noen av diktan – sjøl om det virke usannsynlig om du har hatt norskundervisning i det norske skolesystemet, da burde du ha snubla borti dem på ett eller anna tidspunkt – e dem som følger:

Når du er borte
Tor Jonsson

Nærast er du når du er borte.
Noko blir borte når du er nær.
Dette kallar eg kjærleik –
eg veit ikkje kva det er.

Før var kveldane fylte
av susing frå vind og foss.
No ligg ein bortgøymd tone
og dirrar imellom oss.

Jeg holder ditt hode
Stein Mehren

Jeg holder ditt hode
i mine hender, som du holder
mitt hjerte i din ømhet
slik allting holder og blir
holdt av noe annet enn seg selv
Slik havet løfter en sten
til sine strender, slik treet
holder høstens frukter, slik
kloden løftes gjennom kloders rom
Slik holdes vi begge av noe og løftes
dit gåte holder gåte i sin hånd.

Det e de tre siste verselinjan i «Jeg holder ditt hode» som ødelegg for mæ – der Jonsson klare å bringe inn naturen og omverden, men avslutte likevel med et «oss», fordi det e [det potensielle?] oss:et diktet handle om, det e «oss» som e poenget, det usikre men eksisteranes i det, forsvinn Mehren ut i kosmos, i kloder og gåter, og ja, det e snakk om et vi, «vi» e sammen, men det i en situasjon kor gåte holder gåte, og det blir så langt unna begynnelsen, det veldig konkrete i å legge hodet sitt i hendern på noen, å holde et hjerte i ømhet.

Det e lett å tenke sæ hjertet sitt ømt og elskanes – tror æ?, æ synes det e lett? – å tenke sæ varsomheten man har når man hold noen man presumptivt elske. Og det e det æ vil tilbake til når diktet avsluttes, det e nærmest det æ forvente (æ hadde ikke lest diktet på lenge da æ gjenfant det, huska bare begynnelsen): hoder, hjerter, ømhet, som havet løfte en stein til stranda, nokka mindre; det e greit at «æ elske dæ høyere enn himmelen» e et akseptabelt bilde på kjærlighet, men det e jo ikke nokka man kan forholde sæ til? [sa ho, bittert, la æ til i de håndskrevne notatan mine. (og nu vil æ si misforstå mæ rett, for det e ingen som har sagt det til mæ, æ innså at det høres sånn ut, men æ mente bittert som i «kommer aldri til å høre det,» fordi min nye greie e å være sikker på at æ kommer til å være aleina for alltid? Dessuten e misforstå mæ rett en linje æ hate.)]

Da e det lettere å [tenke sæ at man kan] sette pris på en bortgjemt tone som dirre mellom oss hver gang du møte øyan mine – den typen ting: æ kommer på nokka noen sa, en gang, og kjenne det i magen, et smil æ mest hadde glemt, en gest – kjærlighet e nok altoppslukanes og kjempesvært, men mest av alt handle det vel om detalja, det e detaljan man klare å forholde sæ til?

Og egentlig hadde æ ikke plana om å skrive nokka sånt, men så satt æ på 4 roser og knota i skriveboka mi og plutselig hadde æ skrevet det. Og litt litteraturaktig blogging skade det vel aldri å presse på folk? Særlig ikke når det e snakk om fine dikt? Eller i det minste ett greit og ett skikkelig fint dikt.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s